Min leder i Tidsskriftet nr. 11/2003 (1) var ikke ment som en argumentasjon mot innføring av psykiatri som del av turnustjenesten. Tvert imot mener jeg det er god grunn for å gjøre det som er nødvendig for å se om det er mulig å innføre slik tjeneste innenfor de rammer som er satt for turnustjenesten. At slik tjeneste både vil kunne innebære nyttig faglig ballast for kommende allmennleger og virke rekrutterende til faget psykiatri, er det også bred enighet om. Det er også stor grad av enighet om at turnustjenesten ikke bør utvides utover dagens 18 måneder og at seks av disse skal være i allmennmedisin hvor man møter, og får veiledning i forhold til, et bredt spekter av sykdommer, inkludert en ikke liten del psykiske lidelser. Et begrenset og for lite antall turnusplasser i tillegg til at det er ferdige spesialister helsevesenet først og fremst vil mangle i årene som kommer, er viktige grunner til at man ikke ønsker en utvidelse.
Jeg er imidlertid av den oppfatning at man ikke må bli så offensiv i arbeidet med å finne plass til psykiatri i turnus at man taper formålet med tjenesten (1) av syne. Nødvendig erfaring med akutte tilstander er fortsatt en viktig del av formålet, også for dem som senere skal bli allmennleger. Før vi eventuelt går inn for en endring, ønsker Legeforeningen å vite om dette kan ivaretas samtidig som man bruker noe av tiden på psykiatri.
Beskrivelsen av norske allmennmedisinere som «slår seg ned på hjørnet etter 18 måneders turnustjeneste» er jeg uenig i. De som starter som allmennleger i dag søker en hjemmel. De må i løpet av få år også ha veiledet tjeneste i 1,5 år utover turnus for å kunne arbeide selvstendig for trygdens regning, og regelen er at de straks starter sin spesialistutdanning i faget allmennmedisin. Denne spesialistutdanningen bygger på andre prinsipper enn i Sverige og Danmark, men jeg tror ikke det kan hevdes at den faglig står tilbake for det som er etablert i våre naboland.
Det er ikke umiddelbart lett å se hva avlønningsform og takstsystem for allmennlegene har med denne saken å gjøre. Det kan imidlertid nevnes at vi i arbeidet med å utvikle systemet de siste årene nettopp har prioritert takster i forhold til arbeid med psykisk syke og pasienter med rusproblemer. Vi har måtte kjempe hardt for dette i forhandlingene, men jeg vil hevde at vi har hatt en viss suksess og dette har klart hatt prioritet foran «tekniske intervensjoner».
