Vold og krenkelser i unge menneskers parforhold

Statistiske analyser

Tabellanalyser med khikvadrattest for statistisk signifikans, samt multivariat logistisk regresjon, er blitt utført. Kjønnsforskjeller mellom bivariate sammenhenger er signifikanstestet ved hjelp av Fishers z-transformasjon (25).

Partnervold: Forekomst og overlapping

Kun seks menn (0,7 %) og fem kvinner (0,4 %) rapporterte at en kjæreste eller samlivspartner hadde angrepet dem med kniv eller våpen i løpet av det siste halvåret. Like få opplyste at de hadde utøvd slik vold. Tabell 1 viser hvordan menn og kvinner besvarte de øvrige spørsmålene om partners og egen aggressive atferd.

Det var ingen klare kjønnsforskjeller i bestemte retninger når det gjaldt det å bli utsatt for krenkelser av ikke-fysisk art – selv om svarfordelingen på spørsmål om partners verbale angrep («bannet til/fornærmet») var noe ulik for menn og kvinner. Tabell 1 viser videre at menn i større grad enn kvinner oppgav at partneren hadde fiket til dem. Det var ingen kjønnsforskjeller med henblikk til det å ha blitt sparket, bitt eller slått med knyttet neve. Det dikotome målet på offeropplevelser av en viss alvorlighetsgrad slo imidlertid litt ulikt ut for de to kjønn: 6 % av mennene og 4 % av kvinnene rapporterte slik viktimisering (p = 0,01). Tabell 1 viser ellers at kvinner oftere enn menn oppgav at de hadde vært aggressive mot partneren. Slike kjønnsforskjeller ble observert i forhold til samtlige atferdsmål, inkludert det dikotome målet på utøvelse av noe mer alvorlig fysisk vold. 6 % av kvinnene og 2 % av mennene svarte at de hadde utøvd slik vold mot en partner i løpet av siste halvår (p < 0,001).

De som oppgav at partneren hadde utsatt dem for det vi har definert som fysisk vold, vil i det følgende bli omtalt som «ofre for partnervold» eller bare «ofre». Tabell 2 viser at mange av ofrene også selv hadde vært aggressiv i forholdet.

Kvinnelige ofre rapporterte oftere enn mannlige ofre at de hadde vært fysisk utagerende mot partneren. Kjønnsforskjellene innad i gruppen av ofre var spesielt markante med henblikk på mer alvorlige fysiske angrep («sparket, bitt, slått») (hhv. 64 % og 19 %, p < 0,001). Dette må sees i sammenheng med at få menn oppgav at de hadde utøvd slik vold (n = 14).

Korrelater til offeropplevelser

Det var ingen korrelasjon mellom offeropplevelser og status som gift/samboende, verken blant menn eller kvinner. Analyser av mål på problematferd, mental helse og det å ha utagerende venner, derimot, viste at ofrene i stor grad skilte seg ut (tab 3).

Følgende variabler korrelerte med offeropplevelser hos begge kjønn: Kriminalitet, alkoholrelatert aggressivitet, andre alkoholrelaterte problemer, narkotikabruk, psykiske plager og tilknytning til venner med problematferd. Blant menn var offerstatus også relatert til verbal aggresjon mot andre og til høykonsum av alkohol. Ingen av resultatene i tabell 3 var signifikant forskjellige for de to kjønn.

Resultatene i tabell 3 gir grunn til å stille følgende spørsmål: Handler korrelasjonene mellom «partnerspesifikk» aggressivitet og offeropplevelser primært om at ofrene har en generell tendens til å være utagerende og normbrytende? For å finne ut om så var tilfellet, ble multippel logistisk regresjon utført. Mål på aggressiv atferd mot partner, verbal aggressivitet mot andre, kriminell aktivitet, alkoholrelaterte problemer, rusmiddelbruk og det å ha venner med problematferd inngikk som uavhengige variabler. Separate analyser av menn og kvinner avdekket ingen signifikante kjønnsforskjeller, og menn og kvinner ble derfor behandlet under ett, mens kjønn ble inkludert som uavhengig variabel. Resultatene viste at samtlige mål på «partnerspesifikk» aggressivitet hadde selvstendige effekter på offerstatus. Disse effektene forble tilnærmet uforandret som følge av at vi kontrollerte for andre mål og indikatorer på problematferd. Utøvelse av mer alvorlig fysisk partnervold (sparket, bitt eller slått) gav størst utslag, med en justert oddsratio på 16,1 (95 % KI 8,9 – 33,9). Analysen avdekket ellers at det å ha venner med problematferd også gav signifikant utslag (oddsratio = 2,6, 95 % KI 1,4 – 4,6). De øvrige variablene var høyt interkorrelert, og ingen av dem hadde noen selvstendig effekt.

Prospektive prediktorer

Alkoholkonsum og psykiske plager i tenårene (t1) var ikke assosiert med offeropplevelser i ung voksen alder (t2), verken blant menn eller kvinner. Tabell 4 viser hvordan andre atferdsmål, samt det å ha venner med problematferd, var relatert til slike opplevelser drøyt fem år senere.

Det var ingen signifikante funn i analysene av menn, men sammenhengen mellom slåssing på t1 og offerstatus på t2 var nær nivået for statistisk signifikans (p = 0,06). Blant kvinner gav samtlige mål og indikatorer på problematferd signifikante utslag. Samlet sett tyder resultatene i tabell 4 på at kvinnelige ofre, i større grad enn mannlige ofre, skilte seg ut allerede i tenårene. Imidlertid var det bare sammenhengen mellom problematferd i skolen og senere offeropplevelser som var signifikant ulik for de to kjønn (z = 2,85, p < 0,01).

Menn og kvinner omtrent like utsatt?

Litt flere menn (6 %) enn kvinner (4 %) svarte at de var blitt fysisk angrepet av en kjæreste eller samlivspartner i løpet av siste halvår. Videre oppgav flere enn kvinner (6 %) enn menn (2 %) at de hadde utøvd slik vold. Svarmønsteret til de to kjønn stemte med andre ord ikke helt overens, noe som også er blitt observert i flere tidligere studier (20, 26, 27). Dette er blitt tolket som et uttrykk for at menn og kvinner oppfatter sin egen så vel som partners aggressive atferd på forskjellig vis. I den grad bevisst feilrapportering også spiller en rolle, er det mest nærliggende å anta at det er mennene som underrapporterer egen voldsbruk – ikke kvinnene som overrapporterer offeropplevelser. Uoverensstemmelser mellom de svarene som menn og kvinner gir, har muligens også noe å gjøre med at frafallet kan være ulikt for de to kjønn – slik vår studie avdekket.

En nylig publisert metaanalyse viste at hovedtendensen gikk svakt i retning av at kvinner rapporterte utøvelse av partnervold oftere enn menn (4). Drøyt 80 undersøkelser, som i all hovedsak var basert på utvalg fra normalbefolkningen, inngikk i analysene. Videre var studier av unge mennesker sterkt overrepresentert. Det ble imidlertid avdekket at kjønnsretningen på volden ofte gikk motsatt vei i undersøkelser av eldre aldersgrupper. Dette tyder på at det først og fremst er i samliv av en viss varighet at man finner tilfeller av kvinnemishandling i ordets rette forstand. At kvinner er mest utsatt for grov partnervold, ble det også funnet holdepunkter for. I motsetning til analyser av voldelige handlinger, var det generelle mønsteret i studier av fysiske skader at kvinner var overrepresentert blant ofrene, mens menn var overrepresentert blant utøverne.

Ulike utvalg – ulike voldsbilder

Virkelig grov partnervold er etter alt å dømme lavprevalent, og slik vold er ikke blitt fanget opp i vårt materiale. Johnsons (19) analyser og beregninger tyder på at dette er en generell begrensning ved studier av den generelle befolkningen. Den type partnervold som slike studier i all hovedsak handler om, har han kalt «common couple violence». Slik vold utøves som respons på konflikter som måtte dukke opp i forholdet, og er først og fremst uttrykk for tap av kontroll «in the heat of the moment». Volden er oftest lavfrekvent og av mindre alvorlig karakter, og den har ingen klar kjønnsprofil. Ofte er begge parter fysisk aggressive. I det følgende vil slik vold bli omtalt som «episodisk partnervold».

Den voldsvirkeligheten som er avdekket i selekterte utvalg av mishandlede kvinner eller voldelige menn, har helt andre kjennetegn, og blir av Johnson betegnet som «patriarkalsk terrorisme». I samliv der slik vold utspiller seg, er kvinnen offer for systematisk trakassering og brutalitet. Patriarkalsk terrorisme dreier seg ikke bare om psykisk og fysisk terror, men også om menn som anvender et bredt spekter av undertrykkelsesstrategier for å oppnå makt og kontroll over «sin» kvinne. I motsetning til episodisk partnervold har voldsbruken dessuten en tendens til å eskalere over tid.

Johnsons (19) konklusjon er at den volden som fanges opp i utvalg av kvinnelige ofre eller mannlige voldsutøvere, er vesensforskjellig fra den som blir kartlagt i utvalg av normalbefolkningen. Fordi det alltid er et visst frafall i såkalte representative undersøkelser, innhenter man i slike studier og studier av selekterte utvalg i praksis data fra ulike populasjoner. Resultatene handler følgelig om kvalitativt ulike fenomener og er derfor ikke motstridende. Andre sentrale forskere på feltet har trukket samme konklusjon (4, 28).

Episodisk partnervold i et kjønnsperspektiv

At menn i minst like stor grad som kvinner synes å bli rammet av den type partnervold som er relativt utbredt og mindre alvorlig, gir uansett grunn til ettertanke. Fenomenet bryter med etablerte forestillinger om kjønnstypiske samhandlingsmønstre, og stemmer heller ikke overens med dokumentasjon for at menn generelt sett er mer fysisk aggressive enn kvinner (29, 30).

Det er imidlertid neppe tilfeldig at det er i forhold til en kjæreste eller samlivspartner at kvinner fremstår som minst like aggressive som menn. I parforhold er kvinner ofte mer emosjonelt ekspressive enn menn, og ofte også den som stiller størst krav til forholdet (31). Mye tyder dessuten på at kvinner i større grad enn menn søker bekreftelse og næring til selvfølelsen i slike relasjoner, mens menn i større grad enn kvinner er opptatt av å bevare en følelse av autonomi. Et vanlig kommunikasjonsmønster i konfliktfylte samliv handler ifølge klinisk litteratur nettopp om menn som trekker seg unna og kvinner som er konfronterende og som gjør krav på nærhet og oppmerksomhet (32). Funn fra en nyere amerikansk studie av kvinnelige universitetsstudenter samsvarer med dette kliniske bildet (33). De som oppgav å ha angrepet partneren sin fysisk, ble spurt om hva som hadde utløst aggresjonen. Følelsen av å bli oversett og opplevelsen av emosjonell distanse fra partners side, var de vanligste svarene disse kvinnene gav.

I likhet med tidligere normalbefolkningsstudier (4, 19) avdekket vi at mange ofre også selv hadde vært en aggressiv part i forholdet. Det typiske mønsteret synes å være at fysisk utagering er noe som forekommer i parforhold med et høyt konfliktnivå og med høy grad av gjensidige krenkelser og verbale angrep. Kvinnelige ofre rapporterte imidlertid langt oftere enn mannlige ofre at de hadde vært fysisk aggressive mot partneren, noe som også er blitt observert i andre studier av episodisk partnervold (20). Dette indikerer at mange menn lar være å «ta igjen». Funn fra den omtalte studien av kvinnelige universitetsstudenter (33) er interessante også i denne sammenheng. Blant dem som hadde angrepet partneren, svarte mange at det var noe de gjorde i visshet om at menn flest er sosialisert til å avstå fra å utøve vold mot kvinner. Derfor var de heller ikke engstelige for gjengjeldelse fra partnerens side.

Blant annet på grunn av forskjeller i fysisk styrke har partnervolden ulik mening avhengig av om utøveren er mann eller kvinne. Kulturelle normer er i stor grad også bestemmende for hvordan slik vold blir oppfattet og vurdert. Med henblikk på amerikanske samfunnsforhold fremholder Archer (4) at det fortsatt finnes levninger fra en tid da menn var familiens ubestridte overhode og hadde en legitim «rett» til å tukte sin hustru. De uskrevne reglene mot bruk av vold mot en fysisk svakere part, og mot kvinner i særdeleshet, synes imidlertid å stå mye sterkere. Funn fra amerikanske holdningsundersøkelser underbygger påstanden om at de normene som regulerer menns voldsbruk mot en partner, er mer restriktive enn de som regulerer tilsvarende atferd hos kvinner (34).

Mannlige og kvinnelige ofre

Mannlige og kvinnelige ofre for partnervold hadde en rekke felles kjennetegn. Som gruppe betraktet var de mer aggressive og utagerende enn andre unge – både i forhold til partneren og i andre sammenhenger. Offeropplevelser hang også sammen med bruk av alkohol og narkotika, psykiske plager og det å ha venner med problematferd. Mønsteret som avtegnet seg, stemte følgelig godt overens med funn fra den omtalte studien av unge voksne på New Zealand (15, 16).

Multivariate analyser viste at effektene av samtlige mål på aggressiv atferd overfor partneren forble signifikante når vi kontrollerte for problematferd som ikke spesifikt hadde funnet sted innen rammen av parforholdet og for tilknytning til utagerende venner. Resultatene viste ellers at det å ha venner med problematferd var en viktig risikofaktor i seg selv. Personer som tilhører miljøer med avvikspreg, har antakelig økt risiko for å finne seg partnere som reagerer fysisk aggressivt i konfliktsituasjoner. Trolig har de også mindre tilgang på hjelp og beskyttelse fra sitt sosiale nettverk hvis de blir utsatt for vold.

De longitudinelle analysene gav ingen holdepunkter for at sammenhengen mellom psykiske plager og offeropplevelser skyldes seleksjonseffekter. Blant menn var heller ingen andre variabler prospektivt relatert til offerstatus i ung voksen alder. Blant kvinner, derimot, gav samtlige mål på problematferd i tenårene, samt det å ha venner med slik atferd, klare utslag. Men det var bare målet på problematferd i skolen som hadde signifikant forskjellig effekt for kvinner og menn. Det er likevel nærliggende å tolke resultatene i lys av andre forskjeller mellom menn og kvinner som var blitt utsatt for partnervold. Et solid flertall (64 %) av de kvinnelige ofrene hadde vært fysisk aggressive mot partneren, mens dette bare gjaldt et fåtall (19 %) av de mannlige ofrene. Langt på vei handlet analysene av kvinners offeropplevelser også om prediktorer for utøvelse av partnervold, noe som i liten grad var tilfellet for menn.