Med krigeren som ideal

Skrevet i utlendighet som en av flere forutsetninger for at denne boken både ble til og ble slik den er, representerer den et samfunnsvitenskapelig bidrag til den store diskursen om hva et samfunn er, hva som konstituerer det og hvilke verdier som strukturerer dets indre liv. Men den representerer også et bidrag til kunnskapen om hvordan medisinen som fag inngår i samfunnsprosjekter og verdisystemer – ikke primært som vitenskap, men som verdiforvalter. Den representerer følgelig viten om hvordan medisinen virker som et politisk redskap.

Forskende mennesker i vestlige land har nesten avvent seg med å tenke at de, som forskere, kan komme i skade for å generere kunnskap som vurderes som så farlig av det faget eller samfunnet de forsker i at forskeren kan risikere sin hjemstavnsrett i enten fag eller samfunn. Det jeg mener er vitenskap som krever mot å publisere, som er så kritisk eller så avslørende at den oppfattes som farlig eller for avslørende av faget eller samfunnet den utsier noe om.

Slik vitenskap er fremlagt av Meira Weiss som innehar en lærestol i sosiologi ved Hebrew University Jerusalem. Hennes bidrag til kroppens sosiologi handler om analyser av sosial og medisinsk praksis i dagens Israel, et samfunn med helt særpregede historiske, politiske og demografiske kjennetegn. Dette særpreget og dets iboende implikasjoner for staten Israel og dens innbyggere, kjennetegnes av militarisme og sexisme, og av en konsistent dyrking av en bestemt type kroppslig perfeksjon. Samfunnets perfeksjonering av kropper – med ikke ubetydelig hjelp fra medisinen – tar mål av den perfekte kroppen som er krigerens kropp.

Weiss dokumenterer hvordan et samfunn som forstår seg som både utvalgt og omgitt av fiender, frembringer et menneskesyn som ikke godtar annet enn krigsdyktighet. Kropper velges og skapes gjennom prenatal diagnostikk, foreldrenes forkasting av barn med misdannelser, premilitær skoleidrett, organisert fritid for barn, og ikke minst, gjennom militærplikt og utvalg til elitestyrker. Krigsheltenes dyrking, samfunnets minneritualer, foreldrenes uttrykk for sorg ved tap av voksne barn i krigshandlinger, og familienes vektlegging av ære knyttet til deres barns militære karrierer, alt dette er flettet sammen til kulturelle forståelsesrammer for krigeren som ideal og den stridsdyktige kroppen som mal.

Weiss viser på konsistent måte hvordan en militaristisk diskurs og militær tankegang preger både offentlig politikk og privat moral. Den utvalgte kroppen, i enhver forstand, er mer enn en nøkkelmetafor for hennes lesing av sosial praksis i dagens Israel. Den virker som et slags grunntema for både selvforståelse og anseelse. Unge mennesker som ikke fyller militærets kroppslige krav har problemer som hefter ved å være stigmatisert. Foreldre som ikke primært fremmer barns fysiske fostring men andre av barnets evner, må legitimere dette.

Weiss er, som tidligere offiser, kvinne, mor til to barn og forsker, både borger og opponent samtidig. Hun utforsker mange slags grenser ved å observere rettsmedisinens identifikasjonsarbeid av selvmordsbombernes effekter. Hun er både deltaker og tilskuer. Ut fra denne posisjonen viser hun at vitenskap om samfunn og mennesker nødvendigvis er verdiladet – og følgelig også farlig.