Homofili for terapeuter og foreldre

Joseph Nicolosi, hovedforfatteren, har en doktorgrad i psykologi, og er president for National Association of Research and Therapy of Homosexuality i USA. Han har behandlet flere hundre homofile menn som har ønsket å bli heteroseksuelle, og gitt rådgivning til mange foreldrepar som har kommet med bekymringer for sine barn som har hatt kjønnsidentitetsforstyrrelse. Han har også tatt imot homofile tenåringer som har søkt hjelp etter eget ønske med sikte på å bli heteroseksuelle.

Nicolosi ser på en homofil person som en heteroseksuell person med et homofilt problem. Han er klar på sitt verdisyn når det gjelder normal psykologi og psykopatologi, og mener at det er umulig i klinisk psykologi og psykiatri å være verdifrie i sine synspunkter. I boken viser han en tradisjonell, konservativ, kristen etisk holdning til homoseksualitet. Han hevder at 75 % av gutter med kjønnsidentitetsforstyrrelse enten blir homoseksuelle, transvetitter eller transseksuelle som voksne. Men mange voksne homofile har aldri vist atferd som kjønnsidentitetsforstyrret i barndommen. Familiemønsteret for den prehomofile sønnen er gjerne at han liker jenteleker og liker å leke med jenter, at han unnviker kontakt med gutter, spesielt lagkonkurransesport og aggressivt pregede gutteleker. Familiemønsteret er gjerne en overinvolvert og for intim mor, og en distansert, eventuelt også avvisende eller aggresiv far. I rådgivningen til foreldrene rår Nicolosi moren til å trekke seg noe tilbake i forhold til sønnen, og at faren bør møte ham med oppmerksomhet, anerkjennelse og farskjærlighet, og ta med sønnen i dusjen og gjerne på fotball og liknende maskuline aktiviteter. Sønnen trenger faren som en maskulin identifikasjonsfigur. Nicolosi understreker i boken at selv om foreldrene over tid har gått inn i slike reviderte holdninger til sønnen, er det ikke garantert at sønnen blir heteroseksuell som voksen.

Tenåringer som Nicolosi møter, prøver han ikke å overtale eller presse, men viser innlevelse og forståelse. Hvis tenåringen ønsker å bryte av behandlingen, godtar han det, men gir en del informasjon om voksne homofile før terapien avsluttes. Nicolosi fremhever at den homofile selv må treffe sine valg. Voksne homofile menn som ikke finner seg til rette med sin homoseksualitet, og som ønsker å bli (mer) heteroseksuelle, tilbys terapi, men forespeiles at det vil ta minst et par år før vesentlig forandring merkes, og at ingen garanti kan gis for at behandlingen skal bli vellykket. Boken inneholder også et kapittel om lesbiske kvinner, og har en del vignetter og kasuistikker, samt refererer nokså overfladisk en del forskningsresultater om homofili og homofile.

Vi vet ennå ikke hvor stor brøkdel av homofile menn som ønsker å bli (mer) heteroseksuelle, hvor stor brøkdel av dem som ønsker det, som søker behandling, og om hvor mange som får behandling, og om resultatene av de ulike behandlingsformene. Her er det ikke gjort nok pålitelig forskning. Slik forskning ville det være svært krevende, ja sannsynligvis nesten umulig å få gjennomført på skikkelig vis slik at resultatene kunne bli representative. Vi vet heller ikke nok fra pålitelig forskning om ovennevnte foreldrerådgivning, samt behandling av homofile tenåringer og voksne, kan ha skadevirkninger. Alt i alt blir det avhengig av ens egne etiske verdiholdninger hvordan man vil oppfatte denne boken. Det er sørgelig at dette forskningsområdet er så følelsesmessig og etisk engasjerende at det kan være vanskelig for partene å komme til en felles vurdering av hva forskningen har gitt av resultater. I kristne kretser kan meningene om homofili stå så steilt mot hverandre at det kan føre til kirkesplittelse.

Alt i alt kan boken anbefales som en av de bedre bøkene skrevet om homofili av kristne forfattere. Men den bør ikke være den eneste boken man leser om homofili.