Kari, Martinsen
Omsorg, sykepleie og medisin
278 s, tab, ill. Oslo: Universitetsforlaget, 2003. Pris NOK 349
ISBN 82-15-00216-1
Kari Martinsens tre første bøker blir nå gitt ut på nytt. Det er en god idé. De summerer opp en tankeretning som har vært i emning lenge, en ny ideologi for humanvitenskapene som brøt med den herskende positivismen og i stedet baserte seg på tysk eksistensfilosofi; Edmund Husserl (1859 – 1938) og Martin Heidegger (1889 – 1976). Antakelig er det stadig flere som trenger slike bøker, både unge som ikke kjenner diskusjonene fra 1970- og 80-årene, og gamle som har fått øynene opp for et alternativ til det positivistiske menneskesynet.
Dette er den første boken hennes, utstyrt med en ny prolog, et intervju der hun setter boken i perspektiv. For oss eldre er kanskje denne artikkelen best. Den er kort og klar, og gir samtidig et levende bilde av forfatterens utvikling de siste 25 årene.
For nye lesere er de to kapitlene om omsorgsfilosofi og omsorg i sykepleien antakelig best. De gir en grundig og klar innføring i omsorgens mangesidige begrep og praksis. Utgangspunktet er omsorg som et forhold mellom to mennesker der begge er avhengige av hverandre. Begge mottar og gir. Betingelsen er at de har respekt for hverandre i betydning av å kjenne og anerkjenne hverandres behov. Heideggers filosofi faller lett inn i dette sporet.
Boken inneholder også flere leseverdige essays fra sykepleie- og medisinhistorien. Her bruker forfatteren sin filosofi- og omsorgsinnsikt på historiske tema, fra den første læreboken i sykepleie til kommunehelseloven. Begge passer dårlig med omsorg som gjensidighet basert på respekt, både den gamle kallsmoralen og kommunehelseloven slik den blir praktisert av kommunene.
Dette synet på omsorgsarbeid er nå dominerende både i sykepleieforskning og på sykepleiehøgskolene. Det synes undertegnede er strålende. Jeg ser likevel et problem som jeg skulle ønske forfatteren tar opp i en ny prolog, bidrar denne omsorgsmoralen til å slite ut dagens sykepleiere? Den stiller store krav til omsorgsarbeidere, annerledes enn kallsmoralen, men kanskje like bydende. Antropologiprofessor Halvar Vike og medarbeidere fant i en ny studie om hjemmesykepleie, sykehjem og sykehus at en stor del av sykepleierne stiller så store krav til egen innsats overfor pasientene at de regelmessig jobber et par timer ubetalt overtid hver dag (1). Antropologene opplevde så mye fortvilelse over arbeidsforholdene at de tror denne situasjonen ikke kan fortsette. Sykehusene tar inn stadig flere pasienter, særlig dem de kan tjene penger på, uten at pleiepersonalet har noen innflytelse. Hvis ikke de får noe å si over pasientstrømmen, sier forskerne, tror de at omsorgsmoralen må senkes. Tåler dagens sykepleieskoler det? Tåler omsorgsfilosofien til Kari Martinsen særlig fattigere sykehus enn vi har i Norge i dag?
