Det spennende med Jon Ivar Elstads artikkel (1) er at den tar inn et livsløpsperspektiv som vi ellers ikke ser så mye av i denne type undersøkelser, og at helsetilstand som ung og rapporterte arbeidsbelastninger gjennom yrkeslivet ser ut til å bety mer for helsen enn livsstilsforskjeller blant de intervjuede 55-årige mennene.
Min første tanke da journalisten ringte, var at her kunne det være manglende kontroll for bakenforliggende faktorer og problemer med 36 % bortfall. Men det var ikke lett å se noe direkte galt i Elstads analytiske håndverk, selv om vi selvsagt kan diskutere hvordan man best kontrollerer for bakenforliggende forhold og hvilke mål for helse som er best egnet. Bortfall er i prinsippet av betydning. Men her er det grunn til å anta at bortfallet heller kan ha bidratt til at den observerte sammenhengen er underestimert heller enn overestimert, ettersom de intervjuede hadde noe høyere inntekt og utdanning enn de som ikke ble intervjuet. Det er altså vanskelig å bortforklare funnene.
Da var det fristende å peke på den inkonsistensen som ligger i at det meste av dagens forebyggende helsearbeid dreier seg om individuell livsstil, mens arbeidsmiljøet og andre miljøfaktorer som krever gruppe- og samfunnsrettede tiltak, nesten ikke er synlige på den politiske dagsordenen. Elstads artikkel kan minne oss om at disse problemene ikke er borte, de er bare borte fra vår bevisste oppmerksomhet. Sett fra elitenes ståsted er det lettere å moralisere over de mindre velståendes livsstil enn å iverksette forebyggende tiltak som koster penger og politisk vilje. Vi husker at da direktøren i 1960-årene fikk hjerteinfarkt, skyldtes det hardt arbeid og stress. Når langtransportsjåføren nå får hjerteinfarkt, skyldes det visstnok dårlig livsstil. Tidsåndens tenkemåte sitter i språket.
Det er på tide å se lenger enn til individuelle risikofaktorer. Miljø og kontekst er på vei inn igjen i epidemiologien, f.eks. med såkalte tonivåanalyser, som også gir vekt til de bakenforliggende strukturelle forhold som den enkelte lever i (2). Her henger den nye folkehelsemeldingen (3) noen hakk etter. Som John Gunnar Mæland sier i en lederartikkel i Tidsskriftet nr. 9/2003: «Hva som særlig savnes i årets folkehelsemelding, er en klarere erkjennelse av at folkehelsen påvirkes av politiske valg på nasjonalt og overnasjonalt nivå» (4). Jeg håper Jacobsen har samme oppfatning.
