Christopher Rådlund: Ungtrær Foto Jens Sølvberg
– har sin egen årstid.
Noen bærer vinteren gjennom alle landskap. Selv ved sommerens festdekkete bord er det som om vinteren har slått rot – for bestandig.
Andre igjen har fått våren plantet i sine grønne hjerter. Se dem, det er vår overalt – i smil og i blafrende kjoler!
Selv bærer jeg høstens umiskjennelige preg. Som liten gutt åpnet jeg denne blå og merkverdige dør, og siden har jeg båret høsten som en synlig plakat gjennom verden. Jeg bar stive abbor som liten gutt, rammet inn av høst og fallende tårer. Overalt merket jeg høstens blå vind, gjennom alle gater hager stier fulgte den meg med sine sarte såre spørsmål og like såre svar. Selv når jeg traff piken min, kanskje den eneste som tidvis greide å flytte meg en bit inn mot sommerens duftende gressplener, merket jeg de blå, kjølige dragene i ytterkant.
Jeg er over midten av livet nå – og på vei hjem. Jeg går med de to hendene mine gjennom en kjølig høst. Omsider har jeg nådd frem til mitt eget bilde, det som alltid har omsluttet meg – høsten. Jeg verken smiler eller gråter men kjenner dens bløte, blå skygger der de faller overens med mine egne. I bladenes farger og skrukkete former, snart stivnet i oktobers frost.
Rolig går jeg videre.
Jeg er på vei mot min egen vinter nå.
Døren er lukket, men vil snart åpne seg og slippe meg inn.
Jeg har intet å frykte.
Så mange har gått den før meg.
Så mange vil følge etter.
Fra Høst i august, Aschehoug, 1992.
