Alkoholbruk, inntekt og utdanning i Norge 1993 – 2000

Data

Data er hentet inn av Norsk Gallup ut fra et spørreskjema utformet av Rusmiddeldirektoratet. Det ble gjennomført personlige intervjuer av landsrepresentative utvalg på ca. 1 000 spurte over 15 år hvert år i perioden 1993 – 2000. Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS) har tilrettelagt dataene for analyse. Landets kommuner ble stratifisert i 102 utvalgsområder. Kommunene der det ble foretatt intervjuer, ble trukket fra disse utvalgsområdene, og antall intervjuer per område var proporsjonalt med antall innbyggere over 15 år. Det ble intervjuet nye personer hvert år. Datagrunnlaget er således satt sammen av åtte enkeltstående undersøkelser, én hvert år i perioden 1993 – 2000. Vi har sett på personer over 24 år, da disse stort sett er ferdig med sin utdanning og har begynt å få egen inntekt.

Årlig alkoholforbruk, målt i liter, ble beregnet etter spørsmål om hvor ofte og hvor mye øl, vin og brennevin man vanligvis drikker etter en såkalt kvantitet-frekvens-metode (18). For å få et estimat på totalt årlig alkoholforbruk målt i liter ren alkohol ble det spurt hvor ofte man hadde drukket øl, vin eller brennevin i løpet av siste 12 måneder, og hvor mye man pleide å drikke hver gang. Tallene for ulike alkoholslag ble vektet i forhold til alkoholstyrke og summert til totalt alkoholkonsum målt i liter ren alkohol.

Forklaringsvariabler

Materialet ble stratifisert etter periode, kjønn, alder, utdanning, inntekt og bosted. Det ble beregnet både gjennomsnittlig og mediant alkoholkonsum i de ulike sosioøkonomiske gruppene. I de aldersjusterte tallene er det brukt direkte standardisering med femårs aldersgrupper og Norges befolkning som vekter. De med et alkoholkonsum over 30 liter (øvre 0,5 %) ble fjernet fra analysene for å redusere effekten av mistenkelig høye verdier. Dette ble gjort for at tilfeldige verdier langt unna gjennomsnittsverdien, som blant annet kan skyldes feilregistrering, ikke skulle påvirke resultatene (15). Utdanning ble kodet i tre grupper, etter høyest oppnådde utdanningsnivå: grunnskole, videregående skole, universitet/høyskole. Personlig inntekt ble benyttet, inndelt i fire like store grupper for hvert av årene 1993 – 2000 etter hvilken inntektsfiredel de tilhørte det året de ble spurt. Inntekten ble ikke beregnet kjønnsspesifikt. Bosted ble inndelt i fire grupper etter bostedsfylke: Oslo/Akershus, Resten av Østlandet (Østfold, Hedmark, Oppland, Buskerud, Vestfold, Telemark), Sør- og Vestlandet (Aust-Agder, Vest-Agder, Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal), Trøndelag/Nord-Norge (Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag, Nordland, Troms, Finnmark).

Dataene ble analysert i lineære regresjonsmodeller. De som oppgav at de ikke hadde drukket alkohol siste 12 måneder, ble utelatt for å få bedre modelltilpasning. Vi benyttet logtransformert gjennomsnittlig alkoholforbruk som avhengig variabel og forklaringsvariablene periode, kjønn, alder, utdanning, inntekt og bosted. De estimerte tallene på alkoholkonsum fra ovennevnte logtransformerte regresjonsmodell ble transformert tilbake til literskala, etter at koeffisientene var estimert. Alle regresjonsanalysene ble gjennomført uten ekstremverdier (øvre 0,5 % av alkoholfordelingen). I regresjonsanalysene måtte individene ha ikke-manglende verdier for alle forklaringsvariablene for at de skulle bli med i analysene. Ved sammenlikning av alkoholkonsum i forskjellige grupper ble p-verdier mindre enn 5 % betraktet som signifikant. Analysene ble gjort i statistikkpakken SPSS for Windows versjon 10.0.1.

Kjønns- og aldersforskjeller i alkoholkonsum

Menn hadde i overkant av dobbelt så stort alkoholkonsum som kvinner i hele perioden 1993 – 2000 (tab 1). Omregnet til antall helflasker (0,7 liter) 40 % sprit drakk menn og kvinner i gjennomsnitt henholdsvis 13 og seks flasker per år. For menn var det en nedgang i alkoholkonsum med stigende alder (tab 1). Trenden ble opprettholdt, og var signifikant, når det ble justert for utdanning, inntekt, årstall og bosted. For kvinner var det ikke en klar aldersgradient, bare de over 60 år skilte seg ut med lavere forbruk, og dette mønsteret ble opprettholdt i en modell justert for de samme variablene nevnt ovenfor.

Forskjeller i alkoholkonsum etter utdannings- og inntektsnivå

Alkoholkonsumet var økende med økende utdanningsnivå både for menn og kvinner (tab 1). Menn med universitetsutdanning drakk 26 % (0,9 liter) mer alkohol per år enn menn med grunnskoleutdanning. For kvinner var den tilsvarende raten 68 % (1,0 liter). Denne forskjellen tilsvarer tre helflasker 40 % sprit årlig for menn og nesten tre og en halv helflasker årlig for kvinner.

Menn i høyeste inntektsfiredel drakk 15 % (0,5 liter) mer alkohol per år enn menn i laveste firedel, og for kvinner var tilsvarende forskjell 61 % (0,8 liter). For menn var det dem i laveste og dem i høyeste inntektsfiredel som hadde det høyeste alkoholforbruket. Men dette bildet forsvant i en multippel analyse der det i tillegg til alder ble justert for utdanning, bosted og periode; det var da økende konsum etter økende inntekt. For kvinner økte alkoholkonsumet lineært med inntektsnivået. Justert for alder, kjønn, utdanning, årstall og bosted var det bare dem i laveste firedel som skilte seg ut med signifikant lavere forbruk. Men som for menn så det ut til at det var en trend med økende konsum etter økende inntekt. For menn og kvinner sett under ett var det en klar trend at alkoholkonsumet økte med inntektsnivået (tab 2). De i øverste inntektsfiredel drakk om lag 50 % mer enn de i laveste firedel.

Økning i alkoholkonsum 1993 – 2000

Det var 20 % økning i alkoholkonsum fra 1993 – 95 til 1999 – 2000. Justert for kjønn, alder, inntekt, utdanning og bosted økte alkoholkonsumet 17 % fra 1993 – 95 til 1999 – 2000 (signifikant økning). Det var ikke signifikant forskjellig utvikling over tid for menn og kvinner, eller etter utdannings- og inntektsgrupper, eller etter geografisk tilhørighet når det ble gjort en variansanalyse med interaksjonsledd (resultater ikke vist). I figur 1 presenteres tallene fra en modell der materialet ble delt i to perioder 1993 – 96 og 1997 – 2000, og den viser at det var en økning i alkoholkonsum for alle sosioøkonomiske grupper fra første til siste periode.

Estimert gjennomsnittlig alkoholforbruk etter kjønn, alder, utdanning, inntekt, og bosted i to perioder 1993 – 96, 1997 – 00. Tallene er simultant justert for alle forklaringsvariablene i en loglineær regresjonsmodell (de som ikke drakk alkohol siste 12 måneder, og ekstremverdier er ekskludert)

Bostedsforskjeller i alkoholkonsum

Oslo/Akershus skilte seg ut som det stedet med høyest alkoholkonsum. Menn i Oslo/Akershus drakk 50 % (1,6 liter) mer enn menn på Sør- og Vestlandet, og kvinner i Oslo/Akershus drakk 70 % (1 liter) mer enn kvinner på Sør- og Vestlandet. Justert for kjønn, alder, periode, utdanning og inntekt var forskjellen i alkoholkonsum mellom Oslo/Akershus og Sør- og Vestlandet om lag 40 % (tab 2).

Alkoholkonsumet har økt for alle grupper

Gjennomsnittskonsumet av alkohol har gått opp for menn og kvinner, i alle aldersgrupper, for alle utdanningsgrupper, i alle inntektsgrupper og i alle regioner. Det har vært en generell økning i alkoholkonsum for alle de sosioøkonomiske gruppene i perioden 1993 – 2000. Rossow fant 23 % økning i alkoholkonsum fra 1993 til 2000, der alkoholkonsum var beregnet fra registrert salg samt beregninger av forbruk (19). Til sammenlikning fant vi 20 % økning i selvrapportert alkoholkonsum mellom 1993 – 96 og 1997 – 2000. En mulig forklaring til denne økningen kan være at det i Norge har vært en fordobling av antall skjenkesteder i perioden 1993 – 2000. I tillegg har det vært en markant økning i omsetning av vin. I rusmiddelforskningen har det vært drøftet om de nordiske land har fått et mer kontinentalt drikkemønster, det vil si at man i hovedsak drikker til mat, og i forholdsvis små mengder. Det er diskutert om overgangen fra et nordisk til et søreuropeisk drikkemønster vil foregå på den måten at vi overtar det tradisjonelle søreuropeiske mønsteret eller om det blir dannet et helt nytt drikkemønster. Mye tyder på det siste, der en økning i vinforbruket blir lagt på toppen av det konsumet vi allerede har, og det fører til en generell økning i totalkonsumet (20).

Alkoholkonsum og inntekt

Vi fant, som i andre studier, en klar sosioøkonomisk gradient i alkoholkonsum: et høyere forbruk blant høystatusgruppene (1 – 2, 15). Alkoholforbruket var stigende med høyere utdanning og høyere inntekt. Som funnet i andre studier var alkoholkonsumet stigende med inntektsnivået – nærmest en lineær sammenheng (15). I forhold til andre vestlige land ligger Norge omtrent nederst på den internasjonale alkoholforbruksstatistikken, selv når vi tar med det uregistrerte alkoholkonsumet (21). Begrensningene i tilgjengeligheten og de høye alkoholavgiftene kan være noe av årsaken til at Norge har et lavt alkoholkonsum. Det er funnet klar sammenheng mellom priser og forbruk av alkohol, og da særlig for brennevin og vin. ECON – senter for økonomisk analyse beregnet i 1999 at forbruket av brennevin og vin ville avta like mange prosent som den prosentvise økningen av prisene (22). I en studie av 14 europeiske land fant man at alkoholforbruket i Norge var spesielt inntektselastisk sammenliknet med de andre landene. Effekten av prisendring på forbruket var større enn prisendringen selv, noe som indikerer at alkohol er en luksusvare i Norge (23). Mye av grunnen til dette kan ligge i de høye utsalgsprisene (24). Det at alkoholkonsumet stiger når kjøpekraften bedres, kan være med på å forklare inntektsgradienten vi finner i alkoholkonsum.

J-formet alkoholkonsum?

Aldersjusterte tall viste en J-formet sammenheng mellom inntekt og alkoholkonsum for menn, men ikke for kvinner (tab 2). Det vil si at menn med lavest inntekt drikker mer enn menn med middels inntekt, og menn med høyest inntekt drikker mest. Det samme mønsteret fant man i en studie fra 2002, der man så på sosioøkonomiske forskjeller i psykisk helse og livsstil (25). For utdanning var det ikke noen J-formet sammenheng med alkoholkonsum, verken for menn eller kvinner. Den J-formede sammenhengen mellom alkohol og dødelighet/sykelighet er mye diskutert. Men at sosiale faktorer kan ha en J-formet sammenheng med alkoholbruk, er ikke så mye beskrevet. Skog diskuterer dette ut fra en hypotese om sosialt nettverk. Han mener at både storkonsumenter og de som drikker svært lite, har svakere sosiale nettverk enn moderate konsumenter (26). Dette kan være årsaken til at vi finner en J-formet sammenheng mellom alkoholkonsum og inntekt hos menn. Menn i laveste inntektsfiredel kan tenkes å være sosialt marginaliserte i større grad, noe som gir utslag i et økt alkoholforbruk. Om det er alkoholbruken som har ført til lav inntekt, eller omvendt, kan vi ikke konkludere med ut fra våre analyser.

Utdanning og alkoholkonsum

Vi fant at alkoholkonsumet økte med økt utdanningsnivå – nærmest en lineær trend. Det er funnet en tilsvarende trend i en rekke andre studier, og mange sosiologer har forsøkt å forklare denne gradienten. Saglie fant at det samlede alkoholkonsumet var høyest for dem med høyest utdanning. Han fant at det var stor sosioøkonomisk forskjell i vinkonsum, mens for brennevin og øl var ikke den sosiale trenden like markant (1). Som nevnt har det vært en formidabel økning i vinomsetningen i Norge, noe som kan indikere en overgang til et søreuropeisk drikkemønster. Endring til spesifikke eller nye drikkevaner vil først skje i høyere lag av befolkningen (20). Det at både inntekt og utdanning betyr noe for alkoholkonsumet i en modell der begge variablene inngår, viser at inntekt og utdanning ikke utkonkurrerer hverandre, til tross for at de er temmelig høyt assosiert. Høy inntekt i Norge er kompatibelt med både høyt og lavt utdanningsnivå, og i våre analyser ser begge faktorene ut til å bety tilnærmet like mye for alkoholkonsumet.

Mulige feilkilder

En styrke ved våre data er at de samme spørsmålene er brukt i de enkelte undersøkelsene, og Gallup har gjennomført dem etter de samme kriteriene hvert år. Fordelen ved å ha data på individnivå, som går direkte på konsum, ikke på kjøp og salg, er at man unngår problemer med uregistrert forbruk av alkohol som er konsumert eller kjøpt utenfor landets grenser, eller som stammer fra ulovlig hjemmeproduksjon.

Totalkonsumet i en befolkning gir en god indikasjon på omfanget av misbruket, men det er vanskelig å gi et tall på hvor grensen mellom bruk og misbruk går (18 – 19).

Personlig inntekt ble brukt fremfor husholdningsinntekt fordi det manglet tall på husholdningsstørrelse fra 1993 – 95, og en komplett tidsserie med husholdningsinntekt dividert med husholdningsstørrelse var da ikke mulig å beregne. Dersom inntekt skal representere en persons materielle levekår, kan personlig inntekt muligens plassere gifte/samboere i feil inntektsfiredel. Det kan tenkes at en person med lav inntekt, da i særlig grad kvinner, har tilgang til mye penger gjennom ektefelle/samboer. I det tilfellet reflekterer ikke inntekten det rette materielle levekårsbildet. Det har vært en stor endring i inntekt i perioden 1993 – 2000 (27). For å komme rundt problemet med inflasjon og lønnsvekst er inntekten inndelt i fire like store grupper, og således skal inntekt være sammenliknbart over tid. Det ble ikke stratifisert på kjønn når inntekten ble inndelt i grupper. Fordi kvinner generelt tjener mindre enn menn, er flere kvinner enn menn havnet i laveste firedel, likeledes er det flere menn i høyeste firedel.

Estimering av befolkningens alkoholkonsum blir for lavt ved bruk av spørreundersøkelser, sammenliknet med tall fra salgsstatistikken (18). Underrapportering er imidlertid antatt å være systematisk fordelt. Vi valgte å fjerne de øvre 0,5 % med høyest alkoholkonsum fordi noen få ekstremt høye verdier i en liten gruppe vil trekke gjennomsnittet i denne gruppen unaturlig høyt opp. I multiple analyser vil disse ekstremverdiene bli tillagt større vekt enn verdiene ved moderat forbruk, og modellen vil gi et feilaktig bilde av den generelle situasjonen. Selv om få respondenter fjernes, er konsekvensene merkbare, og gjennomsnittsforbruket blir trukket nedover. Anslagene på gjennomsnittlig forbruk gir altså ikke noe korrekt bilde av det faktiske gjennomsnittlige alkoholkonsumet i Norge. Det er imidlertid grunn til å tro at tallene gir et riktigere bilde av forskjeller mellom ulike grupper enn man ellers ville fått.

I den multiple analysen av gjennomsnittlig alkoholkonsum har vi fjernet dem som ikke drakk alkohol siste 12 måneder, i tillegg også dem med alkoholkonsum blant de øverste 0,5 %. Dette gjorde vi for å få en mer veltilpasset modell. Det ble benyttet en logtransformasjon av den avhengige variabelen. Ved en slik transformering ble det skjevfordelte alkoholkonsumet mer normalfordelt. Det er vanlig å transformere koeffisientene tilbake til vanlig skala igjen etter at man har tilpasset modellen (15, 28). Estimatene i en logtransformert avhengig variabel blir mer lik medianen i utvalget enn gjennomsnittet. Den logtransformerte modellen forklarer 50 % mer av variasjonen enn den utransformerte modellen (henholdsvis 18 % og 12 %). Forklaringsgrad på 18 % er ikke høyt. Det må være andre faktorer som spiller inn på alkoholforbruket enn dem vi har sett på. Saglie fant i en studie at modellens forklaringskraft ble langt bedre når både livsstilsdimensjoner og tilgjengelighet til alkohol ble inkludert i analysene av alkoholforbruket (1).

I en rekke studier, både i Norge og i andre land, er det funnet at total dødelighet i høystatusgruppene er lavere enn i resten av befolkningen (14, 29). Når man ser på alkoholrelatert sykelighet og dødelighet er ikke bildet like entydig. I noen studier har man funnet høyere alkoholrelatert dødelighet i mer priviligerte grupper, mens i andre studier har man funnet det motsatte (17). Vi har ikke informasjon om sykelighet i våre data og kan dermed ikke si noe om effekten av økningen i alkoholkonsum på sykelighet og dødelighet etter sosial klasse.