David P. H., Jones
Communicating with vulnerable children
A guide for practitioners. 188 s. London: Gaskell, 2003. Pris GBP 18
ISBN 1-901242-91-9
Denne anmeldelsen er sannsynligvis ikke avbalansert. Jeg bad om å få anmelde boken, fordi jeg var kjent med forfatterens tidligere verk, Interviewing the sexually abused child. Jeg forventet store ting, og jeg fikk det.
Boken er et resultat av en omfattende kunnskapsbasert tilnærming, med bidrag fra en rådgivende gruppe satt sammen av Department of Health i England. I tillegg så en tverrfaglig komité på resultatene før endelig utgave stod ferdig. Målet med dette brede mandatet og denne tverrfaglige tilpasningen har vært å sikre at boken skulle være nyttig for flere fagfelt f.eks. medisin, rettssystemet, sosialtjeneste, skole og andre samfunnstjenester.
Barnets velferd står sentralt. For å fremme god klinisk praksis finnes det oppsummeringer av implikasjoner ved slutten av hvert kapittel.
Denne boken dekker bl.a. barns mottakelighet for forslag, betydningen av foreldrenes tilstedeværelse med barnet, utfordringene i kommunikasjon med invalidiserte barn og de spesielle vansker som oppstår med feilaktig bekymring. Dette gir leseren en ramme for å analysere opplysninger som kommer ut av samtalen.
Alle som arbeider med barn kan møte et barn som ønsker å formidle ubehag. Innen helsetjenesten er det et overordnet behov for å sikre god nok praksis rundt undersøkelser om barnet er trygt nok, før man kaster seg ut i et behandlingsopplegg. Boken vil kanskje utløse bekymringer for at engasjement med barn i risikosoner, kan bli satt i fare pga. kostnader forbundet med å få fakta om barns trygghet på bordet. Mine bekymringer er nok blitt tatt vare på gjennom forskningsbasen som boken henviser til. En gjennomgående vurdering av innholdet kan muligens bidra til en endring i norsk behandling. Den kan muligens sette en sluttstrek for videresending av sårbare barn til utredningsintervjuer som kan ende med behov for anmeldelse. Likeså vil det også bidra til bedre journalføring og opptak av intervju med barn. Modellen for god praksis som blir lagt frem her tar vare på barnets velferd. Med dette vil jeg foreslå at det blir en obligatorisk del av den barnepsykiatriske utdanning før leger begynner sin psykoterapiutdanning.
Vennligst legg merke til følgende: Å lese denne boken vil ikke i seg selv føre til bedre praksis, som forfatteren gjerne vil peke ut. Kunnskapen om utdanning er at den ideelle blanding inneholder et innledende kort kurs, som blir fulgt opp av andre former for etterutdanningsmoduler. Hvis boken blir tatt inn i pensum for en bred helsefaglig utdanning, vil norske barn dra fordel av det. En norsk utgave bør lages raskt. Heldigvis vil den ikke trenge mye tilpasning, men det vil være nyttig å ha den norske rettspraksis på plass der hvor strafferettslige prosesser settes i verk, eller det er behov for omsorgsovertakelse.
