Utmerket lærebok om smerter og behandling

Det måtte bli en god bok med tre store og solide navn innenfor smerteforskningen, og mange verdensberømtheter innen smertefeltet blant de 50 kapittelforfatterne.

Målgruppen for boken er «sundhedspersonale og andre der beskæftiger sig med smerte».

Begrunnelsen er at det de senere år har skjedd en intensivering av smerteforskning som har resultert i betydelig tilvekst i vår viten om de nevrofysiologiske og patologiske mekanismer som ligger til grunn for smerter, hvordan de blir kroniske, og hvordan de kan behandles. Alle vet at smerte er et symptom på sykdom eller skade. Altfor få vet hvilke store og uheldige konsekvenser som følger av akutt og kronisk smerte som ikke lindres og håndteres optimalt. Kronisk smerte er et betydelig helseproblem.

Boken har knapt 30 kapitler som spenner fra grundig gjennomgang av ny nevrofysiologisk kunnskap om smertepatofysiologi, måling av smerte i eksperimentelle studier og ulike situasjoner ved opplevelsen av klinisk smerte. Den gir en grundig gjennomgang av de fleste temaer innen smerteforskning og ulike behandlingsmetoder. Smerter ved fødsel og smerter hos barn omtales spesielt. Sammenheng mellom smerte, depresjon og angst, spesielt ved kreftrelaterte smerter omtales også i et eget kapittel.

Boken er preget av at Danmark har en rekke basale smerteforskere, kliniske smerteforskere og smerteklinikere av verdensklasse innen nevromedisin og nevrofysiologi. De fleste kapitlene er særdeles leseverdige. Boken er godt illustrert med strektegninger i to farger, og gråtoner. Tabeller fremhever viktige fakta.

Likevel er det noen detaljer som undertegnede ikke er helt enig i. De somatisk afferente smertebaner er utelatt i figuren som viser smertebaner i relasjon til keisersnitt. I behandling av postoperativ smerte gjengis en figur som antyder at tramadol 100 mg er mer potent enn paracetamol 1 000 mg, og at ibuprofen 400 mg er like potent som morfin 10 mg intramuskulært. Ved behandling av svake smerter kan begge påstandene være riktige, men ved litt sterkere smerter er de definitivt gale. Figuren er hentet fra sammensatte data som beregner NNT (= number-needed-to-treat) fra deriverte effektvariabler som «50 % av maksimalt oppnåelig smertelindring» etter enkeltdosestudier. Dette fører til resultater som noen ganger ikke stemmer med virkeligheten. Det anføres at paracetamol 1 g er svakere enn de fleste NSAID (ikke-steroide antiinflammatoriske midler), mens systematiske oversiktsanalyser, nettopp fra Danmark, viser at de har samme lindrende effekt på akutte smerter. Likevel kan varigheten av effekten variere, likeså bivirkningene. Paracetamol har færre bivirkninger ved akutte smerter enn både de tradisjonelle ikke-steroide antiinflammatoriske midler (NSAID) og de nye coksibene. De har også reservasjon når det gjelder kombinasjonsbehandling med paracetamol og ikke-steroide antiinflammatoriske midler. Det finnes en rekke studier der de fleste konkluderer med at det er en terapeutisk gevinst ved å gi paracetamol og NSAID samtidig (forutsatt at pasienten ikke har en av mange kontraindikasjoner mot bruk av NSAID og coksiber).

I avsnittet om torakal epidural smertelindring har forfatterne ikke fått med at tilsetting av en lav dose adrenalin til lokalanestesi og fettløselig opioid halverer dosebehovet, forbedrer smertelindringen og reduserer bivirkningene. Både kvalme, respirasjonshemning og kløe blir derved minimale problemer.

Helhetsinntrykket er at dette er en særdeles god lærebok som er av stor interesse for alle som har med pasienter å gjøre der akutt eller vedvarende smerte er en del av pasientens problem. Når over halvparten av alle pasienter som søker primærlege gjør dette på grunn av smerte, bør dette være en bok for svært mange av oss som arbeider i helsevesenet.