I en vel designet studie publisert i Tidsskriftet nr. 15/2003 er måling av B-type natriuretisk peptid (BNP) evaluert i sykehus hos pasienter med akutt dyspné (1, 2). Forfatterne finner at diagnostisk nøyaktighet er bedre og arealet under ROC-kurven større ved denne måling enn ved klinisk evaluering. De konkluderer, med referanse til et guideline-dokument, at BNP-måling er et nyttig hjelpemiddel i diagnostisering av hjertesvikt.
Denne konklusjonen bør modifiseres, avhengig av hvilken kontekst vi snakker om. I den kontekst undersøkelsen er gjort, er prevalens av tilstanden høy. Metoder med høy sensitivitet bør da anvendes, og sensitivitet bør telle mest, for ikke å få for mange falskt negative testresultater. I denne studien er det en sensitivitet på 90 % og en spesifisitet på 73 %.
Diagnostikk av hjertesvikt i allmennpraksis preges av lav prevalens og høy forekomst av falskt positive diagnoser (3). I en studie der man etterliknet forholdene i allmennmedisin, er det funnet høyere sensitivitet av hvile-EKG enn av BNP-måling (3). For å utelukke diagnosen hjertesvikt har allmennpraktikeren med andre ord et minst like nyttig diagnostikum som BNP-måling. For å bekrefte diagnosen i allmennmedisin synes en spesifisitet på 73 % å være lav og av uviss verdi hvis målsettingen er å redusere antallet falskt positive hjertesviktdiagnoser. Kanskje forfatterne kan foreslå en høyere avkuttingsverdi for B-type natriuretisk peptid med høyere spesifisitet for primærhelsetjenesten? Røntgen av hjerte og lunger med funn av forstørret hjerte og/eller lungestuvning har til sammenlikning en spesifisitet på ca. 90 %.
Artikkelen formidler interessante resultater, men ville vært enda nyttigere dersom forfatterne i diskusjonsdelen også hadde sammenliknet BNP-måling med andre diagnostiske metoder ved mistanke om hjertesvikt.
