Dag Bruusgaard har i Tidsskriftet nr. 20/2003 nok en retrospektiv kommentar til det meste som er gjort av «velmente» intervensjonsforsøk for å prøve å redusere sykefraværet i norsk arbeidsliv (1). Og det er bra, hvis det kan bringe noe nytt inn i dette arbeidet.
Det er dessverre ikke alltid så enkelt å gjennomføre kontrollerte forsøk med legen som intervensjonspartner. Å skulle randomisere leger til å pålegge noen til en mer omfattende klinisk undersøkelse med ytterligere én skjemautfylling, var lite realistisk, fant vi ut (2). Derfor valgte vi frivillighetsprinsippet. Intervensjonslegene angav imidlertid ved prosjektstart at de vurderte sin kompetanse på muskel- og skjelettlidelser gjennomgående som kompentansen på andre fagfområder i medisinen (ikke anført i artikkelen). Kanskje derfor ble dette ikke nærmere diskutert.
Bruusgaard anfører at vi ikke har tatt hensyn til at terskelen for sykmelding er høyere blant selvstendig næringsdrivende enn blant ansatte. Det stemmer nok, men kanskje ikke når det gjelder sykmeldingstid for selvstendig næringsdrivende som har vært sykmeldt utover 16 dager og som da er berettiget til sykepengeutbetalinger. Størrelsen av disse vil avhenge av om det også er tegnet privat forsikring. Når vi snakket om «ressurssterke», som noe uventet hadde lengre sykmeldingstid, mente vi mer enn bare selvstendig næringsdrivende. Vi mente de som tilsynelatende hadde en noe større grad av «harmoni og helsebevissthet». De var gifte/samboende og hadde ingen konflikter i hjem eller arbeid som årsak til sykmeldingen. De hadde ingen psykiske problemer og var ikke-røykere. Man skulle vente at disse «veltilpassede» hadde hatt kortere sykmeldingstid enn dem som ikke kunne anføre den samme «harmoni og helsebevissthet». Vi fant altså noe overraskende det motsatte. Det er ut fra dette vi filosoferer over om skiftet i retning av mer egeninnflytelse, reflektert i den nye pasientrettighetsloven (3), fører til at ressurssterke i større grad får sykmelding og kanskje også «styrer» sykmeldingen. Men våre refleksjoner i denne sammenheng, med unntak av når det gjelder ansettelsesforhold, bygger bare på bakgrunnsvariabler fra 46 % av pasientene behandlet av leger i intervensjonsgruppen. Det gjenspeiler nok et problem ved forskning blant leger i praksis – hvordan oppnå høy etterlevelse.
