Wolfram, Stephen
A new kind of science
1192 s, ill, tab. Champaign IL: Wolfram Media, 2002. Pris USD 45
ISBN 1-57955-008-8
Dette store og på flere måter enestående bokverk, har vært i handelen i ett og et halvt år. Førsteopplaget på 50 000 ble utsolgt på en måneds tid. Boken fikk bred omtale i de beste aviser og vitenskapelige tidsskrifter. Så ble det stille. Hvis vi skal snakke om en skuffelse, kan det skyldes at boken inneholder så få eksempler på forfatterens hovedtese; at dataprogrammer er den beste og mest fundamentale måte å beskrive naturen på.
Stephen Wolfram mener at matematiske likninger, enten de er formulert av Newton, Maxwell eller Schrödinger, i beste fall bare representerer spesialtilfeller. Dette fordi intet i naturen er kontinuerlig. Tiden flyr ikke, den tikker. Rommet er ikke en overflate, men et nettverk. Alle fenomener i naturen er resultater av løpende, og ofte ganske enkle, dataprogrammer – den nye vitenskap i bokens tittel.
Det universelle operativsystemet som Wolfram forestiller seg, er ikke noe så komplisert som Windows. Boken byr på mange visuelt slående eksempler på at «byte»-store programmer kan føre til komplekse resultater. Han har spesielt utforsket små algoritmer som lenge har vært kjent under navnet cellular automata (c.a.). Man starter med en rad kvadrater (cellene), noen hvite og noen svarte. Mønsteret utvikles etter enkle regler. Her er et eksempel: hvis den ene av en celles naboer er svart, så lag cellen svart i neste omgang, hvis ikke, lag den hvit. Vis hver ny generasjon direkte under den foregående, og et mønster avtegner seg på monitoren omtrent som på en pianorull. Dette eksemplet fører som mange andre til endeløs repetisjon ad nauseam, men noen ganger skjer noe annet. Her er Wolframs regel nummer 30: hvis en celle og dens høyre nabo er hvite, så gi i neste omgang cellen samme farge som dens venstre nabo har nå, hvis ikke, gi den motsatt farge. Start med en svart celle. Det mønsteret som etter hvert kommer til syne på monitoren virker fullstendig randomisert, til tross for at en deterministisk regel er fulgt slavisk. Tanken er at programmer som dette kan være naturens maskinspråk, og den underliggende drivkraft for entropien i universet. Et spørsmål som Wolfram ikke hjelper oss med er om vi kan bevege oss bakover fra de mønstrene som kommer til syne, slik at underliggende formulerbare regler kan avdekkes. Det kan virke som den eneste måte å finne hva et program fører til, er å sette det i gang og la det gå. Han foreslår at det vi kaller fri vilje er et resultat av slike ureduserbare data, og at utvikling via algoritmer som leder til biologisk kompleksitet er minst like viktig og ofte raskere enn den darwinistiske evolusjon.
Det finnes tilfeller hvor teoretisk forutsigbarhet ikke er mulig. Forsøk på å oppnå slik forutsigbarhet begrenser den eksisterende vitenskap. Wolfram mener at cellular automata kan brukes for all modellering av komplekse systemer. Hvis et program ikke fører til trivialiteter, er det likeverdig med alle andre. Han kaller dette for universielle data. Det gjenstår å vise at det er riktig, men det forklarer i hvert fall at han ikke har eksplorert andre algoritmiske programmer enn cellular automata. En stor fordel ved disse algoritmene er at resultatene kan visualiseres. Men jo lenger han kjører programmene, dukker det ikke opp noe som f.eks. likner anatomiske strukturer eller bilder fra romteleskopet Hubbel.
Det er åpenbart at for Stephen Wolfram er den binære logikken som anvendes i datamaskiner, en naturlig måte å tenke på. Det var Wolfram som laget det suksessfylte programmet Mathematica. I første omgang fordi han hadde bruk for et slikt program som ble en stor kommersiell suksess. Stephen Wolfram har bakgrunn i kvantefysikk, og fikk sin Ph.D. ved Caltech 20 år gammel. Han er en selvsikker person med tendens til å underkjenne andres arbeider, spesielt på felter som kaosteori og studier av komplekse systemer og nevronale nettverk. I stedet for referanser har Wolfram brukt den siste tredel av boken til noter, der han farer både høyt og vidt innenfor de fleste aspekter ved tilværelsen. Denne delen kan leses som frittstående essays. De er tankevekkende, godt skrevet og ofte underholdende, med enkelte innslag av tøylesløs arroganse. Boken er for spesielt interesserte. Om den noen gang blir noe mer, gjenstår å se.
