Simensen, Jarle
Engelsen Ruud, Arild
Alsaker Kjerland, Kirsten
Liland, Frode
Norsk utviklingshjelps historie
Bind 1: Norge møter den tredje verden (1952 – 75)
Bind 2: Vekst, velvilje og utfordringer (1975 – 89)
Bind 3: På bred front (1989 – 2002)
3 bind, 915 s, ill, tab. Bergen: Fagbokforlaget, 2003. Pris NOK 1198 (samlet)
ISBN 82-7674-822-8/-823- 6/-824- 4
Forfatterne gir ikke selv klart uttrykk for hvilken lesergruppe de henvender seg til, men verket er bestilt til feiringen av 50-årsjubileet for norsk statlig utviklingshjelp. Utenriksdepartementet startet prosessen, betalte prosjektet med bistandsmidler og satt selv i styringsgruppen. Vi står overfor et stykke krønikeskriving på bestilling av den viktigste aktøren i historien. Forskningsrådet har stått for den faglige tilretteleggingen, og forfatterne er anerkjente historikere som etter beste evne har prøvd å få til en objektiv fremstilling av et stykke historie der mange har interesser og vi andre har sterke meninger. Det kan ikke ha vært lett!
Tallrike enkelthistorier om prosjekter, personer og saker gjør at det blir spennende lesing. De får også frem den debatten som utviklingshjelpen har vært omgitt av. Forfatterne har ikke vært redde for å gjengi kritiske meninger og våger til og med å sette fingeren på «ekspertenes» livsstil og misjonærenes «skjulte agenda». Fremstillingen er imidlertid balansert og skaper grunnlag for egne refleksjoner.
Likevel lider historiefremstillingen av den samme vrangforestilling som debatten om utviklingshjelp: man leter desperat etter hva slags effekt innsatsen hadde, og man har en urealistisk forventning om hvor mange prosjekter som skal gi den ønskede effekten. Går det «galt», spør vi straks: «hva gjorde vi feil?» Hjemme vet vi at bygging av et sykehus gir et antall behandlingsplasser. Langt hjemme fra vil vi gjerne måle det samme i bedre helse. For å ane hvorfor sykehusbygging ikke automatisk gir bedre helse trenger vi å vite mye mer enn det et slikt verk kan romme. Derfor blir mange av diskusjonene svært grunne.
U-land og u-hjelp er av de ord som ikke finnes i registrene, men som likevel finnes både på og mellom linjene. U- står for utvikling, denne vakre eufemismen som skal styrke vår begeistring for å hjelpe andre fremover mot slik vi utviklede har det. Den økonomiske utviklingen er vakkert illustrert (bind 2, side158), og har gått mot større internasjonal urettferdighet siden midten av 1980-årene. Men u- skaper også et kvalitativt skille mellom «vi» (utviklede, giverne, som har løsningene) og «dem» (underutviklede, mottakerne, som har alle problemene). Når en av hjørnesteinene i nyere norsk bistandssamarbeider likeverdig samarbeid, blir saksfremstillingen mange steder dobbeltkommuniserende. Samarbeidet er i virkeligheten like viktig for alle parter. Vi trenger alle utvikling. Det har foregått en viktig debatt om hvordan språkbruken i norsk utviklingssamarbeid skaper holdninger, og det foregår en like viktig debatt om hvordan Norge, og ikke minst universitetene, trenger internasjonalisering. Dette er skuffende lite reflektert i verket.
Også begrepet «land», som et begrenset, autonomt territorium, har gjennomgått en endring i de siste 50 årene. Det siste bindet tar opp denne problematikken under overskriften, Ytre rammevilkår. Dette er spennende og viktig lesing, og forfatterne er flinke til å få frem at Norge ofte taler med to stemmer og prøver å maskere egeninteresser. Hvis man ønsker å delta i fronten av debatten om utviklingshjelp, start med å lese disse kapitlene. Det burde gi grunnlaget for en debatt om norsk utvikling, internasjonalt samarbeid, demokrati og menneskerettigheter.
Spiller helse noen rolle for utvikling? Ikke særlig mye, om man skal dømme etter den plassen helsearbeid har fått i dette verket. Forfatterne synes ikke å ha tatt innover seg den betydningen helse er gitt i utviklingsprosessen de siste 5 – 10 årene. Fokuset på kvinner og barn kommer generelt ganske bra frem. Landbruket får stor plass uten at linjen til ernæring og helse trekkes klart. Vaksinasjon, rasjonell bruk av medikamenter og rusmiddelarbeidet glimrer med sitt fravær, selv om norsk innsats på disse områdene har vært betydelig.
Tilsvarende gjelder området forskning. Det sies mye om utviklingsforskning, men forskning på felt av spesielt stor betydning for fattige land er nesten usynlig, på tross av at Norge på ingen måte har vært passive på den internasjonale arenaen.
Antakelig er den viktigste målgruppen de med sterke meninger om utviklingshjelp. Siden Tidsskriftets lesere gjerne mener noe om helse, er denne anmeldelsen skrevet med et slikt perspektiv. Jeg fant ikke mye om helse. Uansett hva man mener, verket er verdifullt fordi forfatterne legger stor vekt på å dokumentere med tall og faktaopplysninger.
