Schjønsby„ Hans Petter
Sandberg, Per-Øivind
Glimt fra Hedmarkshelsa
Sykdom, helse og samfunnsforhold i historisk perspektiv 164 s, ill. Hamar: Fylkesmannen i Hedmark, Helseavdelingen, 2003
ISBN 82-996672 - 0- 8
Er det forskjell på hedmarkshelse og annen helse, hedmarkssykdom og annen sykdom? Forskjellen kunne være at klasseskillene var større i Hedmark enn i andre norske fylker, men sykdoms- og helsebegrepene var det ikke store forskjeller på. Ove Røsbak fra Ringsaker skriver at når faren var nedfor «gikk han åt skoga/og søkte selskap med seg sjøl». Andre steder gikk man til fjells, eller gjorde som Asbjørnsen, tok fiskestangen og gikk opp langs elven. Helseboten er den samme.
Helsevesenets 400-årsjubileum har medført mange markeringer, lokalt og nasjonalt. Boken er redigert av samfunnsmedisineren Hans Petter Schjønsby og historikeren Per-Øivind Sandberg, og må være en av de mest vellykkede. Det dreier seg ikke om en kronologisk beretning om helse og sykdom på brede bygder og i skogfylte daler. Jordmorvesenet, de frivillige organisasjoner, tuberkulose, øyehelse, psykiatri og kjønnssykdommer i Hedmarkens amt, får alle sine kapitler. Plass er det også til Alf Prøysen, Jacob Breda Bull, Ove Røsbak og Kjell Aukrust, alle hedmarkinger. Her blir helse og sykdom vektlagt bredere enn spørsmål om fag og fagfolk. Med Prøysens og Aukrusts små morsomheter blir boken lett å lese. All sykdom er ikke alvor, i hvert fall ikke bare alvor.
Dag Skogheims kapittel om tuberkulosen bør særlig fremheves. Det er i dag vanskelig å skjønne hvilke utfordringer og konsekvenser Mycobacterium tuberculosis bød på. Likevel er det nødvendig hvis vi skal forstå norsk samfunnsutvikling og de utfordringer store deler av verden fremdeles står overfor. Etterordet til Peter F. Hjort setter hedmarkshelsen inn i perspektiv, både i forhold til hva klasseskillene betyr for sykdom og hvordan den gamle distriktslegen, utrolig nok, kunne gjøre en avgjørende forskjell med hensyn til liv og helse.
Bildevalget er godt. Den som ikke forstår hvilken respekt den gamle jordmoren ble møtt med, kan slå opp på side 57, der Prøysens jordmor Matja (Helga Johansen, 1864 – 1947) er klar for nye oppdrag. Ringsakerkvinnen som blander urter på side 45 viser at det ikke bare var Anders Beer Wilse (1865 – 1949) som kunne feste norgeshistorie til glassplater.
Men ingen medalje har to forsider. Man kunne ønske at en så flott bok ikke hadde valgt linjeavstand 1 – eller under. Den som er over 40 år og kan lese teksten uten problemer, må ha det øyelegen Dag Riise karakteriserer som god øyehelse. Min andre innvending er alvorligere. Hvorfor har så mange som skriver helsehistorie så dårlige kildehenvisning til tekst og bilder? En bok kan godt være både leseverdig og lett tilgjengelig, samtidig som den spesielt interesserte får mulighet til å sette seg inn i det man er spesielt interessert i. Og hvor er registeret? Det mangler for ofte i bøker av denne typen.
Men bokens forfattere, redaktører og lokale sponsorer fortjener stor ros. Boken fortjener lesere langt utenfor det geografiske område den tar for seg.
