Fugelli, Per
0-visjonen
271 s. Oslo: Universitetsforlaget, 2003. Pris NOK 249
ISBN 82-15-00320-6
Vi våkner og hører på morgennyhetene at en ernæringsprofessor vil forby salg av pølser på bensinstasjonene. Så venter vi litt i halvsøvne fordi vi vet at saken ikke kan være over med det. Det er den heller ikke, for hører ikke professor i sosialmedisin Per Fugelli hjemme i en slik sak? Jo han gjør det, og her kommer professoren og erklærer hele forslaget som et helseautoritært angrep på livsgleden. Game over, vi kan våkne og møte dagen.
Men det kan være grunn til å stoppe opp, og det er det Per Fugelli gjør i boken 0-visjonen. Fugelli sier han har «en fornemmelse av at samfunnet holder på å bli for strengt, for rent, for kresent». Men 0-visjonen er et skarpt – og som vanlig for Fugelli – ytterst velformulert skrift om et samfunn på knivseggen mellom nulltoleransen og 0-visjonen. «Nulltoleransen vil gjøre samfunnet rent, eliminere sosial og mental forurensing. 0-visjonen vil gjøre livet rent, fjerne flekker, feil og farer». Med dette begrepsparet setter han fokus på frihetens kår og normalitetens bøyelighet og tøyelighet.
Norsk helsedebatt trenger Per Fugelli. 0-visjonen er et sjeldent skrift; inspirerende, alarmerende, muntert og godt forankret i bred litteratur. Mange får sitt, nordmenn er bortskjemte og bør skamme seg over ubegrunnet misnøye og helseministeren truer friheten. Hvor troverdig trusselbildet er, må leseren vurdere.
Komposisjonen er spenstig. I et kapittel tar han Karl Evang med på laget gjennom en trancedialog der Fugelli sitter rundt et bål i Kalahriørkenen og Evang sitter trygt i det hinsidige. Forfatteren Fugelli lar Evang bli så overbevist av sosialmedisineren Fugelli at den tidligere helsedirektøren til sist medgir: «Når jeg kommer tilbake vil jeg hjelpe helsen med å flykte fra det fengselet jeg selv satte den i – jeg vil slippe helsen fri.» Det er god lesning. Men er historien troverdig? Jeg er ikke sikker.
Enda mer usikker er jeg på konsistensen i Fugellis korstog. Han sitter i studio etter studio og forsvarer folks rett til kos, hygge, røyk og sukkerdrikker. Jeg savner en problematisering av frihetsbegrepet. For vel kan Fugelli gi trøst til røykere, antimosjonister og tenåringer som lever på to cola dagen og som ikke liker informasjons-kampanjene fra myndighetene, men for hvert av Fugellis innlegg jubler de på bakrommene hos Coca Cola og Philip Morris. Det er kapitalsterke aktører med markedsføringsbudsjetter og metoder som setter den individuelle frihet under virkelig press. Bør ikke det uroe oss?
Sosialmedisinen «mangler retning, korpset mangler tenning», skriver Fugelli. Boken gir håp – sosialmedisinere bør bli tent av den. Og ikke bare sosialmedisinere, for dette er et samfunnskrift av beste skuffe som bør glede, ergre og inspirere langt utover Fugellis opprinnelige fag.
