Ellinor Major gjør i Tidsskriftet nr. 19/2003 rede for utviklingen av Prosjekt traumatisk stress, som Statens helsetilsyn tok initiativ til i år 2000 (1). Den sentrale idé er å kartlegge spisskompetansen innen behandling av psykisk traumatiserte mennesker som finnes i Norge.
Jeg stiller meg undrende til to sentrale fenomener i Majors tekst. For det første er studiens og den sentrale ideens underliggende premiss en forestilling om «rene» psykiske traumer, det vil si traumer som bare affiserer den krenkede personens emosjonelle liv, identitet eller selvforståelse. Definisjonen av personer som oppfattes som psykisk traumatiserte, er «mennesker som har vært direkte utsatt for livstruende traumer eller påkjenninger som ulykker/katastrofer, vold, seksuelle overgrep og krigspåkjenninger» (1). Hvordan skal man kunne tenke om mennesker uten å tenke at de forannevnte erfaringer har involvert dem som kroppslige vesener, som vesener som er til i kraft av å være sitt kroppslige jeg?
Major skriver også at en av studiens formål er å klarlegge hvordan og hvor mye behandlingsenhetene for psykisk traumatiserte samarbeider med den somatiske primær- og spesialisthelsetjenesten. Somatiske skader betraktes her åpenbart som den virkningen av traumet som affiserte den krenkede personens materialitet. Et slikt syn har som underliggende premiss at kroppen ikke er skadet så sant dens vevs- og organstrukturer ikke er skadet. Dette syn representerer en dualistisk tankegang som medisinsk sett ikke lenger er holdbar.
Felitti og medarbeidere publiserte i 1998 den første av 20 artikler om helseproblemer blant mennesker som opplevde ulike krenkelser som barn (2). I de påfølgende delstudier viste forfatterne at tidlige traumer er assosiert med mange alvorlige helseproblemer. Under overskriften Turning gold into lead beskrev Felitti i 2002 essensen slik: Studien tyder på at mye av hva man anerkjenner som vanlig i voksenmedisinen er resultatet av hva man ikke erkjenner i barndommen (3). Epidemiologiske funn tyder på at tidlig krenkelse senere både gjør syk og tar liv (4). Men studien kan ikke si noe gyldig om hvordan.
En forståelse av den destruktive kraften som bor i traumatisk erfaring kan ikke oppnås innenfor en dualistisk referanseramme om mennesket og med en reduksjonistisk metodologi for kunnskapsproduksjon. Jeg håper at de sentrale aktører i Prosjekt traumatisk stress bidrar til at kunnskap om senvirkninger av traumer blir et forstørrelsesglass som viser det uholdbare i et todelt helsevesen.
