I Tidsskriftet nr. 17/2003 har Anna-Karina Brandal et innlegg om personlige erfaringer med residiverende cystitt (1). Dette gir på mange måter grunnlag for refleksjoner. Hun har, sin unge alder til tross, vært gjennom en rekke utredninger og terapiopplegg flere steder i det ganske land – minst 66 leger har vært involvert. På lederplass blir inseratet kommentert av Truls E. Bjerklund Johansen (2). Han tar utgangspunkt i at store ressurser brukes i utredning og behandling av urinveisinfeksjon hos kvinner, og antyder i overskriften at det dreier seg om en folkesykdom uten retningslinjer. Imidlertid hadde Flottorp og medarbeidere en grundig gjennomgang av temaet i Tidsskriftet for tre år siden (3).
Urinveisinfeksjon er svært vanlig hos kvinner. Nær 60 % har en slik infeksjon på et eller annet tidspunkt i livet, og 11 % av kvinner over 18 år rapporterer om symptomer på en urinveisinfeksjon i løpet av siste år (4). Også andre pasientgrupper, som menn og barn, skal utredes og behandles for slike infeksjoner. En rekke faggrupper er således involvert.
I arbeidet med kartlegging av etiologi og resistensforhold ved urinveisinfeksjoner står de mikrobiologiske avdelinger svært sentralt. Flere sentre har også bidratt med viktig kartlegging og forskning. Bjerklund Johansen tar i sin utmerkede lederkommentar til orde for utarbeiding av norske retningslinjer ved utredning og behandling av urinveisinfeksjoner og foreslår et samarbeid mellom allmennleger, pediatere og urologer (2). Etter vår mening må denne gruppen ha et bredere fundament. Det synes opplagt at mikrobiologer og infeksjonsmedisinere må være med, samt nefrologer og geriatere. Med en slik basis er muligheten til stede for å etablere et godt verktøy som er tjenlig i håndtering av urinveisinfeksjoner for alle faggrupper.
