Ph uttales f unntatt i knapphull og kjepphest

Navn på antibiotika

For medikamenter er det et spørsmål om fornorsking av navn på spesialiserte stoffer som har engelsk og latinsk navn fra før (1). Det er enighet om at en tilpasning til norsk er ønskelig. Med utgangspunkt i antibiotika vil vi kort pirke litt i emnet slik det fremstår for oss.

Det kan ligge dulgte begrunnelser i valg av skrivemåter på antibiotika for alt vi vet. I en liste over kefalosporiner (2) finner vi 29 ulike i fem forskjellige grupper. Hvorfor ceph- på engelsk skrives ceph- i cephaloridine, cephalexin og cephalothin og cef- i resten er ikke klart for oss. Vi noterer at noen kefalosporiner på engelsk ender på -e, men ikke alle. Man kan blamere seg ved ikke å vite at gentamicin skrives med -i- mens tobramycin skrives med -y-, også på norsk. Grunnen er: De førstnevnte er produsert av Micromonospora spp, de siste av Streptomyces spp (3).

For å vinne gunstig plass i rekvirentenes engrammer er betydelig anstrengelse nok nedlagt for å finne fengende preparatnavn: Sinequan kan man ikke klare seg uten, og Fortum er sterkt. Generiske navn kan også stimulere underbevisstheten, som for eksempel engelske cefotetan og cefixime. I Norge er bare sju kefalosporiner i bruk hittil – vi får håpe dette varer ved. En meget innsiktsfull kollega, noterte med høy konsentrasjon gullkorn om kefalosporiner som en avansert amerikansk foreleser strødde utover oss. Plutselig stupte kollegaen over oss: «Hvilket var det?» Langt ute i et detaljert foredrag var det ikke-approberte gruppenavnet «cef-you-name-it» nevnt. Det skal noe til å holde små bokstaveringsforskjeller fra hverandre – deretter skal kobling til ikke ubetydelige terapeutiske og økologiske forskjeller foretas. Fluorokinolonene inneholder også dusinvis av ulike stoffer. Her vil administrasjonene i helseforetakene nok merke seg sparfloksacin – eller kanskje grepafloksacin.

Norske betegnelser

Vår interesse beror på at vi finner det upraktisk og tidsødende ikke å vite hva man skal holde seg til. Vi har derfor sett på Norsk legemiddelhåndbok2001 (4), Felleskatalogen2003 (5), Skikk og bruk i Tidsskriftet (6), Arbeidsgruppen for antibiotikaspørsmåls (AFAs) utgivelser (7), Norske legemiddelstandarder2002 (1) og en engelsk (8) og en amerikansk kilde (2). Noen eksempler er gitt i tabell 1.

Norsk legemiddelhåndbok og Anatomisk terapeutisk kjemisk (ATC) legemiddelregister i Felleskatalogen (gul del) ser rimelig samstemte ut. Uten at prinsipper for norsk skrivemåte er gitt, ser det ut til at ph er blitt f. Noen c-er er blitt k der det passer med uttalen, som i kloramfenikol og klindamycin, men -cyklin, -cillin (-killin kan være drøyt) og -mycin. Colistin uttales med k men forblir med c i begge bøker. X-er er blitt til ks – men hvorfor ikke i ceftriaxon? Z-er beholdes. E på slutten av navn sløyfes. Sammensatte stoffer som penicilliner og beta-laktamaseinhibitorer omtales i ATC-systemet upresist som ampicillin og enzyminhibitor (hvilket enzym og hvilken inhibitor?). Dette er uhensiktsmessig i faglige tekster. Andre velger den enkle måten med bindestrek (ampicillin-klavulanat). Cilastatin er prinsipielt en annen slags inhibitor og bør skrives annerledes.

Felleskatalogens gule del lister midler som er registrert i Norge med stort sett fornorskede navn. I preparatomtalene (hvit del) er virkestoffet angitt på latin. Stoffets navn finnes i selve brødteksten med norsk stavemåte (tab 1).

Norsk legemiddelhåndbok følger stort sett farmakopénemdens fastsatte norske skrivemåte, mens AFA opererer med mindre fornorskede skrivemåter.

Etter diverse telefoner – vi er nok trege – fikk vi noe større innsikt i boken Norske legemiddelstandarder2002 (1). Den har i sin del 2 en nyttig ordliste med kolonner med latinske, engelske og ikke minst fastsatte norske navn. Fastsettelse av bl.a. norske navn på legemidler som gjelder for alle som har adgang til å tilvirke eller selge legemidler, er gitt i Forskrift for legemidlers kvalitet, standard m.m. Så dette må være en viktig kilde. Her finner vi for eksempel ceftriakson og kolistin. Ved forespørsel til Den norske farmakopékommisjon (rådgivende overfor Statens legemiddelverk) oppgis at man ikke har klart formulerte regler for hvordan man bestemmer norsk skrivemåte. Men for antibiotika synes skrivemåten rimelig konsekvent, selv om praksis for når c blir k synes noe uklar. Vi finner ikke gruppenavn og sammensatte preparater i boken. Når stoffene innlemmes i den europeiske farmakopeen, tas de inn i Norske legemiddelstandarder.

Tidsskriftet har få oppslagsord for antibiotika. Man vil ha kefalosporiner og tetrasykliner som samlenavn for gruppene Dette støttes av Lindskog (9), mens Øyri inntar andre standpunkter (tab 1) (10). Kefalosporinenes navn stammer fra en soppstamme med det latinske artsnavnet Cephalosporium acremonium – isolert fra Cagliaris kloakk i 1945. Etter taksonomiske fremskritt heter produsentorganismen nå Acremonium chrysogenum (3). Stavelsen cephalo- (gjelder hodet) kan altså føre til språklig hodepine. Den føres ofte helt tilbake til greske kephalë.- , og dette føres som argument for å skrive kefalosporin på norsk. Dette på tross av at det ikke er noen vi har støtt på i Norge og veldig få vi har hørt internasjonalt, som uttaler cefalosporinene med k. Etter Øyri kan man skrive cef- eller kef- (10). Men ordstammen har eldre røtter: I protoindoeuropeisk er det ghebh-el-. Av samme rot springer det norske gavl og engelske gable også ut (husets hode?).

Diskusjon

Det er etter vår mening lite nyttig å ha absolutte meninger på dette feltet; det er åpenbart vanskelig å være konsekvent. Men argumentet om at det ligger en betydelig rasjonaliseringsgevinst i å være enige om norske generiske navn på antibiotika (og andre medikamenter), er sterkt.

Rot med medikamentnavn kan føre til feiltolkning. Innkjøp av generiske produkter er nå sterkt innarbeidet. Det krever at legene og andre kan skille mellom nokså like generiske navn. Hvis skrivemåten i tillegg ikke er fast, kan man kunne forveksle midler. Ved Radiumhospitalet besluttet man i 1997 at man i journaler og på kurver skulle bruke generiske antibiotikanavn (11) – for lettere å kunne koble navn i litteratur og laboratoriesvar med klinisk praksis. Vedtaket er ikke fulgt opp. Vi tror ikke man kommer utenom en slik ordning hvis man skal sikre kvalitet i bruk av antibiotika. Erfaring viser at ikke alle mestrer sammenhengen mellom et kjentklingende preparatnavn og det tilsvarende generiske navnet. Hvis dette fører til urasjonelt eller rett og slett feil antibiotikavalg, er det lite heldig.

Som det synes av vanskene med å enes om norske antibiotikanavn, er det mange grunner til flisespikking på kjepfester her. Man liker best det man er vant til. Men lett avkortet etter Per Albin Hanssons (svensk stasminister, 1885 – 1946) berømte utbrudd kunne det være fristende å uttrykke: «Någon jäkla ordning måste det va’…» Til glede for mange, også Tidsskriftet, er det mye å vinne på en enighet om skrivemåten av antibiotika (og andre legemidler), gjerne med Norske legemiddelstandarders (1) fastsatte norske navn som mønster. Samarbeid mellom fagmiljøene kunne sikkert bidra til å løse de vanskeligste spørsmålene. En navnsetting som alle også kjente til, ville være svært nyttig.