Haffner, Sebastian
En tyskers historie
Erindringer 1914 – 1933. 262 s. Oslo: N.W. Damm & Søn, 2002. Pris NOK 289
ISBN 82- 496- 0443-1
Det var liten tvil hos tyske anmeldere da den avdøde historiker og publisist Sebastian Haffners (1907 – 99) etterlatte og ufullstendige erindringer om årene før den annen verdenskrig ble utgitt i 2000. De var skrevet i siste halvdel av 1930-årene og beregnet til utgivelse i 1938, men da krigen nærmet seg, syntes Haffner de var for private. Det er de ikke. Det ble årets tyske bok, og i månedsvis toppet den de tyske bestselgerlister. Det tjener både boken og det tyske publikum til ære.
For her er det tale om et slags tysk selvoppgjør, en skildring av årene fra den første verdenskrigs begynnelse til Hitlers maktovertakelse. Haffner, utdannet jurist med plan om å bli dommer, var en usedvanlig iakttaker. Han var, slik man også kan se det i en rekke andre bøker om tysk historie og politikk, i stand til å fremstille og problematisere på en original og medrivende måte. Det han forteller i denne boken er, med hans egne ord, «den private historien til en tilfeldig og så visst ikke spesielt betydningsfull ung mann i Tyskland». Det er riktig at vi ikke lærer noen motstandsmann å kjenne, ikke i ordets klassiske betydning. Haffner var heller ikke kommunist eller jøde. Det fikk han føle da han som tysker i 1938 ble internert i England, han hadde jo emigrert «uten grunn».
Den ideen som bærer fremstillingen, er tanken på en duell mellom en sterk og hensynsløs totalstat og et menneske som ønsker å være privat, uten å få lov til det. Synspunktet formidles gjennom en levende beskrivelse av en ung akademikers oppvekst og utdanning. Haffners egen bakgrunn var det prøyssiske embetsverk. Det omfattet nazismen med forakt, hans far følte ikke det var en politisk motstander som vant i 1933. Det var barbarene som var kommet innenfor portene. Men det ble med forakten, noen egentlig motstand var det ikke tale om.
Historien fortelles på en slik måte at man, bedre enn av noen annen tekst jeg kjenner, kan forstå hvordan Hitlers maktovertakelse ble mulig. Det interessante er verken SAs eller SS’ brutalitet. Det interessante er alle de pene menneskene som stemte på ham og som senere lot ham få frie tømmer etter Riksdagsbrannen. Her er tyske leger et godt eksempel. Ingen annen fagforening av høytutdannede, og muligens også av andre, hadde så høy andel medlemmer i nazipartiet som den tyske legeforening. Det var et sivilisasjonssammenbrudd som stadig er ufattelig, og der ingen forklaring har vært fyllestgjørende.
Hos Haffner er det betrakteren, ikke den heroiske motstand som står i sentrum, det er ønsket om å få være i fred som et sivilisert menneske. Da han oppdager at han ikke en gang kan være sammen med sin kjæreste, og for ham var det ikke noe poeng at hun var jødisk, flyktet han til England. Hun var hans kjæreste. Staten var opptatt av at hun var jødisk.
Manuskriptet han etterlot seg har en spennende teksthistorie, og det er ikke lenger tvil om at det er autentisk (Sebastian Haffner: Als Engländer maskiert, 2002). Han syntes selv ikke den var viktig nok da krigen brøt ut. Her måtte det slås på andre trommer. Jeg er heller ikke sikker på at den ville vakt slik oppsikt hvis den var utgitt i de første etterkrigsår. Da var fokus et annet. Haffner utgav selv mange bøker, men denne, som han ikke visste ville komme, blir nok stående som hans viktigste. Den fortjener en stor norsk leserkrets, og vi kan glede oss over at oversettelsen er utført av den ufattelig flittige Sverre Dahl.
