Jørgensen, Jørn-Kristian
Den lengste reisen
118 s. Oslo: Genesis, 2003. Pris NOK 228
ISBN 82-476-0286-5
I denne kortfattede boken gir journalist Jørn-Kristian Jørgensen en beretning om sin egen psykoanalytiske behandling. I de første 20 – 30 sidene sveiper han innom Sigmund Freud og psykoanalysens utvikling med omtale også av norske pionerer.
Det er litt uklart hvem målgruppen er. Han sier i forordet at boken først og fremst er skrevet «for å takke for det jeg har fått gjennom psykoanalysen, og for å skape litt gjenkjennelse hos andre som strever med det å finne ut av livet».
Forfatteren er åpenbart en velmenende person som skriver enkelt og forståelig, selv om intensjonsdybden ikke alltid er like imponerende. En del pussigheter finnes, som når psykoanalysen betegnes som en mer omfavnende terapi enn psykoterapi. Eller når Freuds Dora-pasient betegnes som konversasjonshysteri. Ellers er boken preget av sterk beundring for terapeuter han har vært i kontakt med. De er både integrerte og flotte mennesker.
Jeg vil tro at fagfolk har lite å hente fra denne boken. Det er også tvilsomt om eventuelle pasienter eller andre vil få noe særlig utbytte av å lese om forfatterens allmennmenneskelige assosiasjoner, som har gått over ti år, 3 – 4 ganger per uke. Når man hører om psykiatriske poliklinikker som ikke har kapasitet til å hjelpe andre enn alvorlig psykotiske pasienter, kan man undre seg over et samfunn som bruker bortimot en million kroner til behandling av ensomhet og manglende selvforståelse. En del psykoanalytikere har åpenbart både driftstilskudd og trygderefusjon fra det offentlige.
Litteraturlisten på slutten av boken er selektiv. Slik blir det også mer et glansbilde enn et virkelighetstro bilde av psykoanalysen som tegnes.
