Solomon, Andrew
Mørke midt på dagen
601 s. Oslo: Gyldendal, 2003. Pris NOK 369
ISBN 82-05-30712-1
Forfatteren gir ikke noe entydig svar på denne gåten, men gjennom dette voluminøse verket settes søkelyset på de flest tenkelige fasetter av den store folkesykdommen som depresjon er blitt. Å skulle anmelde en skjønnlitterær bok på 500 sider som fagperson i et fagtidsskrift, vil ikke nødvendigvis yte forfatteren tilstrekkelig anerkjennelse for bokens litterære kvalitet. Likevel er den ikke rent skjønnlitterær.
Det foreligger omfattende skildringer i en intim og avslørende form, ikke minst fra forfatterens eget liv både i og utenfor hans dype depresjoner, til dels med en klar medisinsk vinkling. Derfor er boken også av betydelig interesse for de medisinske og psykologiske fagfelt. Det går lang tid mellom hver gang man kan lese så utfyllende om temaet depresjon innenfor to permer.
Undertegnede har selv behandlet mange pasienter med depressive lidelser gjennom et langt yrkesaktivt liv. Likevel er det mye nytt å lære av Andrew Solomon om disse pasienters indre opplevelsesverden. Forfatteren er i stand til, ved hjelp av både selvopplevde og andres erfaringer, å male frem den bunnløse smerte og fortvilelse i melankoliens grep, på randen av suicid, som bokens personer gjennomlever gang på gang. Noen orker ikke mer, andre kjemper og holder seg i live. Hvilke faktorer predikerer den ene eller den andre utgang? Heller ikke her gis entydig svar, men forfatterens egen redning er hans omtanke for sine nærmeste. Han overvinner den typiske depressive virkelighetsfortolkning om at alle ville få det bedre om han selv ikke eksisterte lenger.
Gjennom 12 kapitler beskrives bl.a. depresjonens forskjellige faser, behandlingsformer, både de medisinske og de alternative, interaksjon med rusproblematikk, historiens syn på depresjon gjennom forskjellige tidsfaser og samfunnsmessige/etniske varianter av sykdommen. Suicid som tema vies stor plass. Dette kulminerer i skildringen av forfatterens egen mor som lider av uhelbredelig kreft. Hun regisserer sin egen død ved å samle kjernefamilien rundt seg og innta en dødelig dose medikamenter som hun har skaffet seg hos sin lege. Et påtrengende spørsmål fra en faglig synsvinkel er om forfatteren forherliger selvmordet som en rasjonell løsning på livets uutholdelighet. Etter å ha lest boken er inntrykket både ja og nei, noe som også avspeiles i ambivalensen både til forfatterens egen kamp og til morens suicid.
Det siste kapitlet har overskriften Håp. Og håpet ligger i den egentlige grunn til at boken ble til, hans takknemlighet og beundring for de mennesker han har møtt og beskrevet, lemlestet på både sjel og legeme. Håpet ligger i den tapperhet disse mennesker viser, selv om ikke alle har overlevd.
Man er ikke uberørt etter å ha lest en slik bok selv om den er svært omfattende og til tider noe gjentakende i sine skildringer. Enkelte feil presenteres, f.eks. at et antipsykotikum oppføres som antidepressivum, men det påvirker ikke helhetsinntrykket av et storslagent verk. Det har adresse til alle som møter mennesker med depressive lidelser på sin vei gjennom livet ikke bare som fagperson, men også som medmenneske.
