Hodne, Ørnulf
Barndom i Norge gjennom tusen år
272 s, ill. Oslo: Cappelen, 2003. Pris NOK 399
ISBN 82-02-21658-3
Folkeminnegranskeren Ørnulf Hodne er en flittig skribent. År etter år øser han av sine kunnskaper og lar det lesende publikum få innblikk i spennende kapitler fra norsk kulturhistorie, delvis oppsnust fra arkivenes rikholdige gjemmer. Tidsskriftet har allerede gitt en omtale av hans bok om ekteskapet (1), og den foreliggende bok og anmeldelse kan på en måte anses som en naturlig fortsettelse av denne.
Det er nesten underlig å forestille seg at barnets rolle i samfunnet er blitt så endret i vår egen tid, sammenliknet med det vi vet om barndommen i gamle dager. Gjennom store deler av den epoken som forfatteren omtaler – fra middelalderen og frem til midten av 1900-tallet – har barnet blitt betraktet som «små voksne» og behandlet deretter. Det er f.eks. en tankevekker at de oppdragelsesmetodene som man aksepterte ved landets barnehjem så sent som i 1950-årene, nå avsløres i pressen som rystende barnemishandling.
Hodne forteller levende om middelalderens syn på barnet, i den grad vi vet noe om det gjennom sagalitteraturen, om hedendommens utbæring som en nødløsning for at familien skulle overleve, om den kristne dåpen, det kompliserte fadderskapet, kampen mot sykdom og død. Vi stifter bekjentskap med barnets og ungdommens levekår og skikker i dansketiden, på 1800-tallet og frem til vår nære fortid. Riktignok er det siste kapitlet i boken kalt Barnets århundre, men sannelig har mange – selv etter krigen – opplevd sult, sykdom og hardt arbeid som en del av hverdagen, på en måte som ikke har vært vårt samfunn verdig, og hvor barnet som oftest var den rettsløse part.
For en som har fulgt Hodnes forfatterskap gjennom disse årene, synes denne boken å være hans høydepunkt i kulturformidling. Ja, enkelte deler av den er faktisk prosa på sitt beste. Utstyret er det heller ikke noe å si på: kvalitetspapir og et vell av illustrasjoner, til dels i farger. Cappelens bilderedaktør Marion Dybing kan sette nok en fjær i sin hatt.
Skal man absolutt kritisere noe, så må det være tidens uskikk å skulle sitere sagatekster og kvad på nynorsk. De blir neppe mer «norske» av den grunn, og de finnes også på bokmål! Likeså savner anmelderen en nærmere redegjørelse for de mange sitater som åpenbart stammer fra en større innsamling av norske folkeminner. Jeg tror nok at mange lesere vil vite mer om hvor dette skriver seg fra.
Alt i alt en velskrevet og interessant bok for den som vil vite mer om barnets fortid i vårt land.
