Kulturradikaler i hvit frakk

Karl Evang (1902 – 81) var helsedirektør så lenge (fra 1938 til 1972) at for mange av oss er han Helsedirektøren. I løpet av de siste 15 årene har han fått sitt minnesmerke i to viktige bøker. Først ut var historikeren Terje Nordby med en monografi, sist var det Rune Slagstad som tok ham med som en av våre nasjonale strateger, en som «mer enn noen annen satte … sitt stempel på norsk helsestell i arbeiderpartistatens periode».

Karl Evang ble eksemplet på makt og maktutøvelse i helsevesenet. Vi hadde, med Slagstads ord, i mange år «det egenartede arrangement at Evang så å si hadde svake sosialministre under seg. Først da Gudmund Harlem ble sosialminister i 1955, fikk helsedirektøren en sosialminister ved sin side».

Idéhistorikeren Siv Frøydis Berg har, heldigvis både for oss lesere og for Evangs ettermæle, utvidet sin hovedoppgave fra 2000 til en bok om den unge Karl Evang og helsebegrepet. Den fortjener stor oppmerksomhet.

Evang var ikke den første norske medisiner som interesserte seg for samfunn og helse, det ville vært merkelig. Fra Universitetets start i 1814 ble de kommende leger undervist i «Sundhedspolitik», og fakultetets fjerde professor, Frederik Holst (1791 – 1871), ble i 1824 professor i «politica medica».

Evang ble imidlertid i overveldende grad et eksempel på dette helsesynet – først en opprører mot et individualistisk helse- og sykdomssyn, senere en pådriver i oppbyggingen av velferdsstatens helsevesen. Det arbeid han som grunnlegger og leder av Socialistiske Lægers forening utførte var nybrottsarbeid. Sosialmedisineren Axel Strøm (1901 – 85) hevdet mange år senere at foreningen «la grunnlaget for sosialmedisinen i Norge i mellomkrigsårene».

Den 1800-tallsutvikling som var forutsetningen for 1920- og 30-årenes radikalisering, også av helsevesenet, dekkes innledningsvis i Bergs bok. 1920-årene fremstår i hennes fremstilling ikke i et historisk vakuum. På bokens forside gjengis nr. 9/1934 av Populært tidsskrift forseksuell opplysning og helselære. Også det var et resultat av Evangs arbeid og flid. Han verken skapte eller drev tidsskriftet alene, men ingen er i tvil om at han var den viktigste forutsetning for dets eksistens. Flere med bakgrunn i det intellektuelle Mot Dag-miljøet deltok i arbeidet, bl.a. Evangs kone Gerda.

I dag er det vanskelig å forstå hva arbeidet med «frivillig fødselsregulering» betydde for den fysiske og psykiske folkehelsen. Det var få prevensjonsmidler, men noen var det. Det avgjørende var å tore å snakke om dem, våge å sette ord på at det fantes en seksualitet, ikke bare til nytte, men like mye til glede. Og at skyld ødela for gleden. Numrene kom i opplag på over 30 000, nummeret om onani i 120 000 eksemplarer. Evang behandlet ikke et tema for de få interesserte.

Mot Dag er behandlet bredere andre steder, men Berg setter Evangs helsepolitiske virksomhet inn i den politiske og samfunnsmessige ramme den hører hjemme. Hun tar for seg hva som preget hans syn på helse- og sykdomsbegrepene, syn som senere kom sterkt til uttrykk i hans arbeid i norsk embetsverk og i WHO. Hun viser også at kulturradikalismen ikke først og fremst er av interesse for litteraturvitere. Det er i denne boken snakk om den kanskje viktigste kulturradikale innsats i norsk mellomkrigstid.

I en tid da det individualiserte helsesyn igjen har vind i seilene og nedbygging av velferdsstaten står på den politiske dagsordenen, er det grunn til å minne om hvor kort tid det er siden oppbyggingen av velferdsstaten startet, og hva som var de samfunnsmessige forutsetninger for den.