Leonard, Brian E.
Fundamentals of psychopharmacology
520 s, tab, ill. London: John Wiley, 2003. Pris GBP 33
ISBN 0-471-52178-7
Da jeg skulle lese psykofarmakologi første gang, ble jeg anbefalt den forrige utgaven av denne boken. En farmakolog fremholdt for meg at den inneholdt et slags minimum av kunnskap en psykiater burde ha om emnet. Det var godt å oppleve at den var lettlest, forståelig og gav passe med kunnskap. Passe – det vil si at jeg lærte noe (styrket kunnskapen), mens annet var kjent fra før (styrket egoet). Det var forrige utgave.
Nå har Leonard gjort en fullstendig revisjon, og boken foreligger tykkere, rikere illustrert med gode figurer, og ikke minst oppdatert i sin tredje utgave. I et hjertesukk av et forord beklager forfatteren seg over at han ikke heller skrev en helt ny tekst, fremfor å flikke på den gamle. Det hadde vært mindre arbeid og kanskje gitt et bedre resultat. En del faktiske feil (det er ikke slik at benzodiazepiner ble introdusert i dette århundre, for 30 år siden eller at klozapin er et nytt medikament), kunne vært lukt bort. Boken fremstår nok en gang som lettlest, forståelig og oppdatert og gir akkurat passe med kunnskap.
I konkurransen med Stahls gjennomillustrerte og mer omfattende bok (1) har Leonard valgt å skrive en bok man leser (for eksempel på sengen – formatet egner seg til det) fremfor å slå opp i. Seks innledende kapitler omhandler generelle psykofarmakolgiske prinsipper, deretter fem kapitler om medikamenter ved de vanligste psykiske lidelser (depresjon, mani, angstlidelser, søvnløshet og psykoser) og tre kapitler om aktuelle sykdomskategorier mer i utkanten av det psykofarmakologiske feltet (epilepsi, Parkinsons sykdom og ulike typer demens). Tre kapitler omhandler rusmidlers psykofarmakologi og psykofarmakologi hos eldre og hos barn. For mer spesielt interesserte er det til slutt to kapitler om psykonevroimmunologi og endokoider. Boken avsluttes godt med tabell over interaksjoner, en ordliste, oppsett over vanlige salgsnavn koblet med generiske navn, et meget omfattende register og en begrenset referanseliste med oppdaterte forslag til videre lesing.
Referanselisten er for knapp. Selv verk som blir referert til mange ganger, er ikke tatt med. Jeg savner omtale av fenomener som serotoninergt syndrom og malignt nevroleptikasyndrom. I kapitlet om serotonin er ikke blodplater nevnt. Bare i én setning i hele boken omtales biologiske tester for depresjon eller avhengighet. Jeg kunne nevne mange slike valg som Leonard har gjort. Men disse valgene har antakelig forfatteren gjort for å lage en lesbar grunnbok for klinikere og studenter. Det har han klart. Til tross for sine mangler er dette nødvendig lesing for mange av oss. Jeg (an)befaler boken på det sterkeste.
