Kim A. Tønseth og medarbeidere gir i Tidsskriftet nr. 21/2003 en teoretisk gjennomgang av keloide og hypertrofiske arr basert på litteratur fra Medline (1).
Ved Plastikkirurgisk avdeling og Fysioterapiavdelingen på Haukeland Universitetssykehus har vi i 20 år samarbeidet tverrfaglig om behandling av slike arr. Våre rutiner er utviklet i samarbeid med tilsvarende avdelinger i Europa, særlig Universitetssykehuset i Leuven, Belgia (2). Våre felles retningslinjer er i tråd med Mustoe og medarbeidere sine anbefalinger fra 1992 (3).
Kun ved små arr er behandling med silikon førstevalget. Vi venter noen uker etter reepitelialisering før behandlingen startes. Hvis arret utvikler seg i negativ retning til tross for silikonbehandling, supplerer vi med kompresjon.
Store (brannskade)arr behandles med forebyggende kompresjonsbehandling. Silikon kommer inn som et supplerende tiltak hvis rødheten i arrene vedvarer i månedsvis etter oppstart med kompresjon. van den Kerckhove har vist at kompresjon særlig har en positiv effekt på arrets tykkelse, og at silikon virker best på å dempe fargen (2). Hydrering og okklusjon står sentralt ved silikonbehandling av arr, og i mange studier rapporteres det at okkluderende bandasjer bedrer både farge, forskyvbarhet og tykkelse samt smerte og kløe (4, 5).
Ved bruk av silikonplaster/silikongeléplate er det svært viktig at pasienten gradvis bygger opp en toleranse fra to til maksimum 12–18 timers bruk per døgn og ikke starter umiddelbart etter kirurgi med 24 timers behandling, slik Tønseth og medarbeidere anbefaler (1). Det er også svært viktig at de hygieniske forholdsregler følges, for å unngå maserasjon av arret og irritasjon av frisk hud (2). Steroider er aldri førstevalget og forsøkes aldri så tidlig som to måneder etter reepitelialisering (1) og brukes sjelden hos oss. Ifølge van den Kerckhove har steroider kun hatt en positiv effekt på arr i de studier hvor subjektive graderingsskalaer har vært brukt (2).
Tønseth og medarbeidere hevder at de fleste hypertrofiske og keloide arr kan behandles konservativt hos primærlegen eller ved en generell kirurgisk avdeling før de henvises til plastikkirurgisk vurdering (1). Vi betviler at primærleger og generelle kirurger har den nødvendige detaljkunnskap og erfaring som kreves for å kunne informere pasientene adekvat og gi optimal arrbehandling i praksis. Det kreves lang erfaring for å kunne kombinere de ulike behandlingsalternativer og tilpasse dem individuelt. Dette gjøres best ved spesialavdelinger som har rutinert tverrfaglig personale som kan følge opp pasientene over lang tid.
