Felles for alle finansieringssystemer for helsetjenester er at de skal ivareta ulike hensyn. Hensynet til pasientenes behov og behovet for kostnadskontroll står sentralt, og disse er ofte motstridende. For Legeforeningen har hensynet til pasientene ført til at vi i en årrekke har ønsket et finansieringssystem der det lønner seg å behandle syke mennesker.
Det at vi ikke ønsket toppfinansieringsmodellen flertallet i utvalget anbefalte, skyldtes at vi vurderer denne annerledes enn det Terje P. Hagen & Oddvar Kaarbøe gjør. De forutsetninger de synes å legge til grunn, tviler vi på om det er grunnlag for.
Det ene er at vi, på bakgrunn av tidligere erfaringer med rammefinansiering, har begrenset tro på at staten ville legge inn i modellen et realistisk aktivitetsnivå. Den andre forutsetningen, at staten – og de regionale helseforetakene – ville beholdt 60 % innsatsstyrt finansiering i deres forslag til modell er antakelig mer sannsynlig, men langt fra sikker. Uansett – om aktiviteten i sykehus er utilstrekkelig i forhold til pasientenes behov fordi staten har lagt til grunn for lav aktivitet, eller om det samme skjer fordi marginalkostnadene i for liten grad dekkes gjennom den innsatsstyrte finansieringen, er det i begge tilfeller staten som sitter med ansvaret for dette. For pasientene er resultatet det samme, og hvem som har ansvaret, er for dem underordnet.
Legeforeningen fryktet at den såkalte toppfinansieringsmodellen, med rammefinansiering opp til et avtalt aktivitetsnivå og deretter delvis aktivitetsfinansiering inntil en nærmere fastsatt maksimumsgrense, i unødig grad vil velte risikoen ved aktivitetsvekst over på de regionale foretakene – og i neste omgang over på sykehusene Dersom de regionale foretakene valgte å finansiere sine sykehus på samme måte som staten ville finansiere de regionale helseforetakene, ville de enkelte sykehus/foretak måtte bære all risiko knyttet til behandling av pasienter utover maksimumsgrensen.
Hagen & Kaarbøe har selvfølgelig rett i at toppfinansieringsmodellen med 50 – 60 % finansiering av DRG-pris gir sterkere incentiver og mindre risiko enn regjeringens modell med 40 % av DRG-pris. Dette vil imidlertid kun gjelde for aktivitet som ligger i mellom avtalt aktivitetsnivå og et nærmere fastsatt maksimumsnivå, eksempelvis +2 %. Ved behandlingsbehov utover dette ville alle kostnader og all risiko måtte bæres av sykehuset selv. Når man i en region i slutten av november har nådd maksimumsgrensen på for eksempel +2 %, men fortsatt har kapasitet til å kutte i ventelistene, ville fort helsepersonellet måtte vente på nytt budsjettår, mens pasientene igjen ville måtte vente på helsepersonellet.
