Hall, George M.
How to write a paper
176 s. London: BMJ Books, 2003. Pris GBP 17
ISBN 0-7279-1728-5
Første utgave av denne boken kom i 1994, og nå foreligger tredje utgave. Boken var egentlig myntet på forfattere som ikke har engelsk som førstespråk, men salget i Storbritannia har vist at den dekker flere behov.
Å skrive en vitenskapelig artikkel innebærer at man må forholde seg til en rekke regler. Det er for å lette manøvreringen at denne og liknende bøker er skrevet (1).
Boken er tradisjonelt oppbygd. Først gjennomgås strukturen i en vitenskapelig artikkel (introduksjon, materiale og metode, resultater, diskusjon og referanser). Så omtales ulike sjangre (leserbrev, kasuistikk, oversiktsartikkel osv.). I tillegg kommer nyttige kapitler om hva de ulike personene i publiseringsprosessen gjør, om etikk og elektronisk publisering.
20 bidragsytere, hvorav 17 fra Storbritannia, har skrevet 19 gode kapitler. Særlig vil jeg fremheve «Who should be an author» av Richard Horton, redaktøren i The Lancet. Han refererer studier som viser at en firedel av «forfattere» ikke fylte kriteriene for medforfatterskap, og at en tredel av postdoktorstipendiater i USA oppgav at de gjerne ville føre opp et navn på forfatterlisten dersom det gjorde at artikkelen lettere ville bli publisert. Dette får Horton til å konkludere med at forfatterskapskriteriene er lite verdt, og siden så mange bløffer, er det fritt frem for andre også. En nedslående beskrivelse. Men, skriver Horton, det er én regel man skal huske, og det er å bestemme forfatterrekkefølgen før man går i gang med studien. De fleste konflikter om medforfatterskap oppstår etter at arbeidet er gjort og artikkelen skal skrives. Primærforebygging er alltid best.
Etter min mening bør bøker som dette ha en relativt utførlig beskrivelse av hvordan figurer og tabeller skal lages. Her er denne boken for snau. Det er også pussig at mens det står mye om hvordan man finner relevant litteratur i baser som Pubmed og Embase, er det ingen omtale av siteringsdatabaser. Man kan finne mye av den litteraturen man trenger ved å sjekke hvem som har sitert sentrale arbeider. Det vil også gi en lærerik innføring i, eller påminnelse om, at studier skremmende ofte siteres feilaktig.
