Amiel, Stephen
Heath, Iona
Family violence in primary care
427 s, tab. New York: Oxford University Press, 2003. Pris GBP 33
ISBN 0-19-262828-3
WHO gav i oktober i fjor ut den første globale rapporten om sammenhengen mellom vold og helse (1). Halvparten av rapportens 300 sider omhandler voldsformer som stort sett foregår i private rom. Disse omtales i engelske publikasjoner som «domestic violence», på norsk «familievold».
Alle leger trenger kunnskap om slik vold og dens følger for helse. Et særpreget patologisk agens, nemlig krenkelseserfaring, er nå både identifisert og forsøksvis kategorisert, om enn trolig ennå ikke korrekt kvantifisert. Muligens står primærlegen her – som så ofte ellers – i en særstilling når det gjelder behov for kunnskap om dette fenomenet. Hvis voldserfaring som bakgrunn for smerte eller sykdom ikke blir erkjent i førstelinjetjenesten, er sannsynligheten stor for at både unødvendig og feilaktig behandling i annen- og tredjelinjen blir konsekvensen. Det foreligger allerede en omfattende dokumentasjon av det fenomenet.
Redaktørene er begge allmennleger. Deres tilnærming til familievold er preget av dette erfaringsstedet. Vold mot barn, kvinner og eldre får mest oppmerksomhet. Som følge av sin profesjonelle erfaring vet de at krenkelsens uhelse som oftest kommer i forkledning. De påpeker at personer som lider under en annens voldelige atferd, ofte tar på seg både skylden for skaden og skammen over å være krenket. De vet at familievolden ikke en abstrakt sosiologisk kategori, men en konkret, håndfast virkelighet. Den utøves av noen som står en nær, som har makt – og som misbruker denne. Vold er et fenomen som krever flerfaglig analyse, tilnærming og håndtering. Derfor er det i denne boken bidrag fra 34 forfattere, fra en rekke fagfelter. Her er medisin, sosiologi og psykologi like viktig som jus og demografi. Selvsagt har ulike fagpersoner forskjellig fagspråk, det er en berikelse. Men selv i mangfoldet mangler visse teoretiske perspektiver. Og ulike land har ulike lover. Den forskjellen lar seg kompensere.
Min konklusjon er: Boken er ikke uttømmende. Det skal mye til, gitt dens anliggende. Og den angår ikke bare primærleger, men alle leger som har opplevd at selv ikke den beste medisinske kunnskap var tilstrekkelig for å forstå en lidelse eller en smerte. De kan ha vært i berøring med en sterk patogen kraft: Volden som gjør både tilværelsen, kroppen og hjemmet uhjemlig.
