Finsens lysterapi

Der er mer enn 100 år siden den danske 43 år gamle legen Niels Ryberg Finsen (1860 – 1904) fikk Nobelprisen i medisin i 1903. I den forbindelse er det utgitt en biografi om Finsen og hans innsats. Han ble kjent over hele verden for sin lysterapi.

Finsen ble bare 43 år gammel, etter et aktivt liv i medisinsk tjeneste. Han var født i 1860 på Færøyene, og i 1890 ble han utdannet som lege ved Universitetet i København. Etter en tid som prosektor i anatomi, fattet han interesse for lysets innvirkning på levende organismer – noe som inntil da hadde vært lite kjent. I et brev sier han: «Jeg skal da vist forresten til at tage fat paa de Forsøg med lyset. Er det mon gavnligt, Lyset, eller skadeligt? Eller begge Dele?»

Finsen hadde gjort en rekke zoologiske forsøk på dyrs reaksjon overfor lyseksponering, og ble ved dette interessert i lysets virkning på sykdommer. Under en koppeepidemi i Norge i 1893 bedret man angivelig tilstanden etter Finsens forslag ved å fjerne UV-strålene gjennom å dekke vinduene med røde gardiner – det «røde værelse».

Gradvis vendte han sin interesse mot lysterapi av hudsykdommer. Hans hustru Ingeborg inspirerte ham til å «opprette en Solbadeanstalt når I nu gjør Jers Studier og Forsøk» i et brev i 1892.

Finsens interesse var i første omgang lupussykdommen, og han innrettet et behandlingsrom med kunstig lys som liknet på sollys – det såkalte kullbuelyset. Den første pasienten ble behandlet i 1895.

Foreløpige studier på bakterier viste delvis ømfintlighet mot sollysets virkning – også ved lupus vulgaris, som ble effektivt behandlet ved dette. I 1896 ble derfor Finsens Medisinske Lysinstitutt grunnlagt, og i 1900 ble 238 pasienter behandlet – 178 med lupus vulgaris.

Denne metoden og de gode resultater fikk sitt internasjonale gjennombrudd i Paris på den store tuberkulosekongressen i 1889, og ved den 11. Verdensutstilling i Paris. Dermed ble Finsens arbeid internasjonalt kjent. I 1901 ble solbehandlingen erstattet med det elektriske kullbuelys, og fra 1905 ble det også brukt røntgenterapi. Gradvis spredte Finsen-behandlingen seg i Danmark og i utlandet, og instituttet ble oppsøkt og støttet av mesener med kongelig og velgjørende bakgrunn.

I 1903 fikk Finsen tildelt den tredje Nobelprisen i medisin for sine arbeider, men på grunn av sviktende helse kunne han ikke selv motta prisen. Ti måneder etter overrekkelsen døde han av en konstriktiv perikarditt.

Finsens lysbehandling ble anvendt lenge etter hans død, også i Norge. Først i begynnelsen av 1970-årene ble «Finsenavdelingen» ved Rikshospitalets Hudavdeling nedlagt, etter at daværende leder av avdelingen var gått av med pensjon. I 1966 skrev professor Nils Danbolt at: «en spesiell form for lokal lysbehandling (Finsenbehandling) kan også yte fortrinnlig hjelp ved lupus vulgaris», 20 år etter introduksjonen av kjemoterapi ved lupus vulgaris.

Boken om Finsen er velskrevet og har interessante illustrasjoner, og gir dessuten et balansert innblikk i de medisinske forhold i denne viktige tiden for utviklingen av den medisinske vitenskap. Den kan anbefales som kilde til økt forståelse av denne banebrytende og spennende personlighet og av behandlingsformen.