Lettlest om epilepsi

Med denne boken har vi fått en sammenhengende norsk tekst om alle aspekter ved epilepsi. Fra før finnes et godt lærebokkapittel i den norske nevrologiboken (anmeldt i Tidsskriftet nr. 21/ 2003), og noen tematisk avgrensede tekster, for eksempel i legemiddelhåndboken, men ingen sammenliknbar gjennomgang av feltet. Karl Otto Nakken, med trygg faglig forankring ved Spesialsykehuset for epilepsi, gir oss med dette en felles kunnskapsplattform for bokens målgruppe, som er «alt helsepersonell som i sitt arbeid får å gjøre med pasienter med epilepsi».

Faglig sett er denne målgruppen meget sammensatt; fra leger i spesialistutdanning, til spesialpedagoger med minimal helsefaglig skolering. Det er krevende å skulle favne så vidt, men det er ikke mange staurene Nakken mister på veien. Teksten er lettlest. I det alt vesentlige er fremmedord byttet ut med norske synonymer, eller forklart ved at enten fremmedordet eller synonymet står i parentes.

Enkelte steder svikter det litt, slik at fremmedord, eller verre, fagsjargong får regjere grunnen alene. En utmerket kompensasjon for det finner leseren i form av en «epileptologisk ordbok» bakerst i boken. I epileptologien finnes en del ord og begreper som også den som er vel skolert i generell medisin, vil kunne oppleve som fremmede. Ordlisten vil derfor kunne være til glede ikke bare for ufaglærte lesere, men nok også for mange leger. I to egne kapitler gjennomgås først noen farmakologiske behandlingsprinsipper, og deretter hvert antiepileptikum for seg. Forfatteren har valgt å gi denne oppgaven til Svein I. Johannessen, vår kanskje fremste ekspert på de farmakologiske egenskapene til antiepileptika. Temaet inviterer til en strukturert fremstilling, og slik er kapitlene blitt.

Noen stikkordliste finnes ikke. Til gjengjeld er innholdsfortegnelsen meget detaljert, den strekker seg faktisk over seks sider. Det er kanskje i meste laget.

Boken er ikke rikt illustrert, men der det trengs er det greie figurer og tabeller. Hvert kapittel innledes med morsomme, poengterte småtegninger som, så vidt det fremgår, er begått av forfatterens sønn. Meget vellykket!

Dette er en billig produksjon, i paperback, uten farger. Det er nok en nødvendighet, i betraktning av at målgruppen dessverre ikke er så stor. Teksten vil kanskje oppfattes som for omfattende for legestudenter og leger generelt, mens nevrologer er vant til å forholde seg til annen litteratur. Men gjennomlesingen av denne boken gav meg opplevelsen av å få dekket et behov jeg ikke visste jeg hadde, og jeg nøler ikke med å anbefale den – til alle som har med epilepsipasienter å gjøre.