Satya Sharma «fastholder betydningen av videre studier basert på utvetydig anatomisk diagnose og standardisert injeksjonsteknikk». Her er vi fremdeles helt enige (1). Sharma har ikke grunnlag for å tillegge oss forskningsfiendtlighet, og bør ikke ødsle ytterligere energi på å slå inn allerede åpne dører.
Vi forstår ikke helt hva Sharma mener når han skriver om «systematisert erfaring fra enkeltpasienter som danner grunnlaget for skolemedisinens empiriske forankring». Faget vårt flagger en vitenskapelig forankring, og vi blir til stadighet minnet om viktigheten av at våre terapeutiske anbefalinger tuftes på randomiserte og placebokontrollerte studier – og om at vi lett havner på viddene når dette kravet fravikes.
I denne saken må vi uansett forholde oss til følgende fakta: Trass i mange publiserte studier, hvor noen også har god kvalitet, er det ikke dokumentert vedvarende positive effekter av steroidinjeksjoner ved en rekke vanlige tilstander i eller nær skulder- og albueledd, og behandlingseffekten av intraartikulære eller leddnære steroidinjeksjoner er utilstrekkelig dokumentert. Det finnes dessuten for lite kunnskap om frekvensen og omfanget av bivirkninger knyttet til behandlingen (2). Det lille som foreligger, er hovedsakelig basert på egen- eller spontanrapportering, som i andre sammenhenger underestimerer denne type problemer med en faktor på mellom 10 og 100. At man på denne bakgrunnen ufortrødent bekjenner en intensjon om å utvikle allmennmedisinsk kompetanse i denne type behandling, er etter vår mening oppsiktsvekkende.
Lidelser fra bevegelsesapparatet som er blitt forsøkt behandlet med lokale steroidinjeksjoner, er vanlig forekommende. Vi kan ikke synse oss frem til hvordan disse tilstandene skal behandles. Vårt råd til Satya Sharma og Referansegruppen for muskelskjelettlidelser i Norsk selskap for allmennmedisin er at man starter med forskningen. Hvis det – som i dette tilfellet – ikke er dokumentert at behandlingen virker, må man i det minste avvente forskning som avklarer spørsmålet. Det blir i en slik sammenheng meningsløst å komme trekkende med argumenter om type 2-feil, snarere bør det arbeides med å kvalitetssikre oss bort fra en uheldig behandlingstradisjon. Hvis det på et senere tidspunkt kommer forskning som viser at behandlingen er effektiv og trygg, er tiden for å «utvikle en klinisk kompetanse» på feltet kommet – og da skal også vi hjelpe til i dette arbeidet. Hovedpoenget er at den forskningsbaserte kunnskapen må ligge til grunn for valgene. Slik vi leser Sharmas innlegg, snur han saken på hodet.
