Ekdahl, Karl
Giesecke, Johan
Smittskyddsboken
496 s, tab, ill. Lund: Studentlitteratur, 2003. Pris NOK 500
ISBN 91 -44 - 04197- 7
Miltbrann, SARS, fugleinfluensa og antibiotikaresistens er eksempler fra de siste årene på fornyet interesse, både blant helsepersonell, media og publikum, for smittsomme sykdommer og smittevern. Globalisering og økt trafikk over landegrensene, både av mennesker og næringsmidler, er nye utfordringer for det tradisjonelle smittevernet. Dette er noen av de emner som behandles i den nye svenske boken om smittevern. De fleste av de 52 forfatterne er knyttet til Smittskyddsinstitutet utenfor Stockholm. Folkehelseinstituttet har i mange år hatt et nært samarbeid med Smittskyddsinstitutet, spesielt innen diagnostikk og epidemiologi.
Boken er primært beregnet på helsepersonell som arbeider innen smittevernet, og som har behov for oppdatert kunnskap. Boken er naturlig nok beregnet på et svensk publikum, men det meste av innholdet er meget relevant også for norske forhold. Den epidemiologiske situasjonen for smittsomme sykdommer i Norge og Sverige er svært lik, men organiseringen av smittevernet er ulik i de to landene.
Mens Norge har en utpreget desentralisert modell med smittevernansvarlige leger i alle kommuner, er det svenske smittevernet regionalt desentralisert. Hvert len har en egen smittevernorganisasjon med ansvar for alle sider av smittevernet. De fleste av disse regionale smittevernlegene har i tillegg utpekt leger eller annet helsepersonell innen primærhelsetjenesten til å stå for mye av det praktiske smittevernarbeidet i kommunene.
Sammenliknet med norske smittevernleger har de svenske regionale smittevernlegene et større ansvar for å utforme forebyggende strategier og retningslinjer for håndtering av smittsomme sykdommer, og dette kan medføre til dels ulik praksis. Den svenske modellen er utførlig behandlet i boken; dette er interessant lesning for oss med tanke på at Sosial- og helsedepartementet ventelig snart vil gå inn for å endre dagens smittevernlov og åpne for interkommunalt samarbeid også i Norge.
Boken er delt inn i 12 hovedkapitler og 69 underkapitler. Mest relevant for helsepersonell i Norge er kapitlene om infeksjonsepidemiologi, forebyggingsstrategier, overvåking, smitteoppsporing, sykehushygiene, internasjonalt samarbeid, mikrobiologisk diagnostikk, utbruddshåndtering og katastrofe- og kriseberedskap. I tillegg er det egne underkapitler om spesifikke sykdommer som HIV-infeksjon, tuberkulose, legionellose, hepatitter, influensa og næringsmiddeloverførte infeksjoner med vekt på forebygging og håndtering av enkelttilfeller og utbrudd. Her må man være oppmerksom på at tiltak som anbefales i boken, av og til kan være noe forskjellig fra norske retningslinjer og faglige råd gitt av Folkehelseinstituttet.
Svært nyttige er særlig kapitlene om biologisk krigføring, bioterrorisme, biosikkerhet og håndtering av nye og farlige importsykdommer som hemoragisk feber. På disse områdene foreligger det foreløpig lite tilgjengelig litteratur på norsk. Sverige ligger langt fremme på dette feltet.
P4-laboratoriet ved Smittskyddsinstitutet er foreløpig det eneste laboratorium i Norden som kan håndtere prøver hvor man mistenker slike alvorlige infeksjoner med høy smitterisiko. Infeksjonsklinikken i Linköping er spesielt utrustet til å behandle pasienter med bl.a. mistenkt hemoragisk feber. Norge og Sverige har for øvrig inngått et nært samarbeid på dette feltet, og Norge kan bruke de svenske fasilitetene.
Boken har en tiltalende og moderne layout som gjør den lett å lese, selv på svensk. Det er moderat bruk av figurer og illustrasjoner. Hvert kapittel har en god oversikt over artikler for videre lesning. I tillegg er det henvisninger til relevante Internett-adresser.
Dette er en svært nyttig bok hvor de fleste aspekter innen smittevernet er samlet mellom to permer. Den anbefales varmt til helsepersonell som har oppgaver innen smittevernet.
