Manual i differensialdiagnostikk

Evnen til å tenke differensialdiagnostisk kjennetegner en dyktig kliniker. Det man forbigår eller overser, vil heller ikke bli diagnostisert – en enkel erkjennelse som også er tanken bak den populære boken Symptom sorter som nå foreligger i annen utgave. Forfatterne er engelske allmennpraktikere, og målgruppen i første rekke leger og studenter innen allmennmedisin.

For alle med sans for summariske og praktisk rettede fremstillinger av medisinske problemstillinger er denne boken en sikker innertier: Hva skal du tenke, og hvor skal du begynne når du tar imot pasienter med alminnelige klager som tung pust, slapphet, svimmelhet, kløe og magesmerter; eller mer uvanlige tilstander som vedvarende feber, eksessiv tørste/svette, gynekomasti eller hemospermi? Boken analyserer over 100 symptomer og tilstander og tematiserer dem i relasjon til kroppsdeler og organer. Til hvert symptom knyttes det mer eller mindre sannsynlige differensialdiagnoser samt forslag om initial utredning og oppfølging.

Boken foreligger i paperback-utgave og i et hendig format. Temaene er punktvis presentert med kortfattede og instruktive tabeller og algoritmer, og boken er forholdsvis lett å navigere i. Et medisinsk stikkordregister bakerst gjør det bokstavelig talt mulig å begynne i motsatt ende – først søke på diagnose og så finne frem til relevante symptomer og utredningstips.

På den annen side er en rekke problemstillinger nokså overflatisk behandlet, og et tilbakevendende irritasjonsmoment er overforbruket av forkortelser. De er riktignok listet opp i et eget register foran i boken, men det er brysomt stadig å måtte bla tilbake. Videre savnes illustrasjoner og bilder; av ukjent grunn er de totalt fraværende. Nok en forbedring vil det være å benytte fargekoder for å markere ulike avsnitt og kapitler. Det blir noe ensidig med rødfarge i samtlige tittelelementer og kulepunkter.

Når dette er sagt, er helhetsvurderingen likevel at denne håndboken er nyttig, spesielt for ferske leger som søker diagnostisk orden i det som iblant kan fortone seg som et klinisk kaos. Medisinstudenter som skal opp til eksamen i allmennmedisin, indremedisin eller kirurgi, kan bruke den som et oppslagskompendium for å finne ut hva man egentlig har lært. Erfarne og oppdaterte allmennpraktikere vil også ha glede av boken, men noen vil nok synes at den er vel stikkordmessig i form og innhold.