Søbye, Espen
Kathe, alltid vært i Norge
165 s, ill. Oslo: Oktober, 2003. Pris NOK 328
ISBN 82-7094-926-4
Da den 15-årige Oslo-piken Kathe Lasnik fra Hertzbergs gate 7 på Majorstua i november 1942 fylte ut Spørreskjema for jøder i Norge, besvarte hun spørsmålet «Når kom De til Norge?» med «Alltid vært i Norge». Hun var født i Oslo 13. oktober 1927 og døde 1. desember 1942, kort etter ankomsten til Auschwitz-Birkenau. Hun var i 1942 en både typisk og atypisk Oslo-pike på 15. Hun levde et alminnelig liv i mellomkrigstidens Oslo, men døde en ualminnelig norsk død. Hun finnes i en viss forstand først og fremst gjennom sin død.
Om henne har Espen Søbye skrevet en biografi som samtidig er en ikke-biografi. Den handler om en pike som levde i Oslo og ble drept i et tysk gasskammer, i kraft av å være en del av «den endelige løsning». Det er lett å se Kathe Lasnik som skolebarn i 1930-årenes Oslo, men vanskelig å lære henne å kjenne som menneske. Vi vet for lite om henne, og til tross for omfattende søk blant mennesker som har kjent henne, er hun tydeligst på bildene. Det er lenge siden sommeren 1941. Det bidrar sterkt til bokens uhygge. Det står noen få linjer om henne i Våre falne, hun er til stede med sitt navn på minneplaten over elever fra Fagerborg skole som «gav sitt liv for Norge i krigen 1940 – 45», og på minnesmerket på den jødiske gravlunden over de 620 jødene fra Oslo-området som ble drept under krigen. Da Søbye på jakt etter personlige opplysninger fant mappen hennes i Riksarkivet, var den tom, et omslag med navn og nummer, ikke mer.
Er dette stoff for en biografi? Ja, det er det. Men det er en biografi over mer enn Kathe Lasnik. Det er blitt, gjennom den vekt Søbye klokt nok har lagt på mennesker rundt henne, en biografi over det norske samfunn gjennom 40 år. For boken starter før Kathe ble født. Den starter med foreldrene, innvandret fra det som i dag er Vilnius i Litauen. Det var et av de jødiske sentrene i Øst-Europa, 40 % av befolkningen var jøder. Og utvandringen fra Øst-Europa var stor i årene før første verdenskrig, i 1908 utvandret 100 000 jøder til USA alene. Samme år kom Elias Lasnik og Dora Meszansky til Kristiania. Norge var et trygt sted.
Der starter boken. Den slutter 40 år senere med rettsoppgjøret etter krigen, eller rettere: med en del av rettsoppgjøret som omfattet noen av de nordmenn som var involvert i transporten av jøder til Tyskland høsten 1942. Dette er det eneste sted der Søbyes nesten matematiske kjølighet må vike for forbitrelse. I ettertid er deler av dette oppgjøret uforståelig.
Boken er ikke bare en beretning om rammevilkårene for et jødisk liv i Norge, klemt inn mellom 1908 og 1942, den er samtidig en av de mest nøkterne og beste beretninger jeg har lest om Oslo i dette tidsrom. Boken avspeiler Søbyes profesjon; han arbeider med historisk statistikk i Statistisk sentralbyrå.
Kathe Lasnik er ingen norsk Anne Frank. Vi kan ikke si mye om henne, men mer om rammevilkårene hun levde under: inntekter og husleier, sosial mobilitet og utdanning. Søbyes tall- og statistikkpregede fremstilling gir tyngde til beretningen om Nazi-Tysklands orden, om den maskinelle og ordnede utrydding av seks millioner europeiske jøder. De nøkterne opplysningene, dokumentert gjennom et noteapparat som om dette hadde handlet om tall, gir fremstillingen av en ufattelig tragedie bemerkelsesverdig liv. Bildene, plassert mot slutten av boken, er opplysende og sterkt bevegende.
Også i dag er mennesker på flukt til Norge. Søbye har skrevet en bok som har aktuelle implikasjoner, og han har skrevet en av fjorårets viktigste bøker.
