Habermas, Jürgen
Den menneskelige naturs fremtid
Bidrag til den etiske debatten om genteknologi. 164 s. Oslo: Damm, 2003. Pris NOK 249
ISBN 82-04- 08624-5
Betydelig interesse for etiske spørsmål knyttet til ny medisinsk teknologi og nysgjerrighet i forhold til Jürgen Habermas fikk meg til i et lettsindig øyeblikk å takke ja til å anmelde denne boken. Fra Tidsskriftet fikk jeg et brev fra en anmelder som hadde valgt å returnere boken fordi han ikke følte seg nok bevandret i filosofien til å yte den rettferdighet. Det var klokt gjort, ser jeg i ettertid.
Jürgen Habermas (f. 1929) er en av 1900-tallets aller fremste filosofer og sosiologer, en «koloss i landskapet» som Espen Schaanning skriver i Vestens tenkere (1). Habermas har skrevet noen av de mest sentrale samfunnsteoretiske verker overhodet – hele sitt liv har han arbeidet med spørsmål om hva som holder samfunn sammen, og hva som er legitime former for maktutøvelse. En god innføring i tenkningen hans er skrevet av den britiske sosiologen William Outhwaite (2). Når en mann som Habermas kaster sitt blikk på sentrale spørsmål som følger av medisinsk teknologi, og attpåtil i en ganske liten bok (den korteste han har skrevet), er det fristende å utdype interessen for filosofi ved å gå fra sekundærlitteraturen til originalarbeidene.
Ekstremt kort sagt handler den nye boken hans om følgende: Vi er i dag i den situasjonen at vi ved hjelp av medisinsk teknologi kan velge ut befruktede celler med ønskverdige egenskaper for å la dem modnes frem til fullbårne mennesker. Habermas kaller det positiv eugenikk, i motsetning til negativ eugenikk, som innebærer at man velger bort uønskede gener for å hindre arvelige sykdommer. Han skiller mellom disse hensiktene.
Når det gjelder positiv eugenikk, argumenterer han sterkt mot dette av hensyn til de individer som etter hvert blir seg bevisst at de er «konstruert», altså ikke er et resultat av en tilfeldig prosess. Dette reiser fundamentale eksistensielle spørsmål for dem det gjelder, og åpner dessuten muligheter for problematisk jus. Kan man f.eks. saksøke sine foreldre for å ha valgt egenskaper ved seg selv som man ikke ønsker?
Jeg hadde meget stor glede av Arne Johan Vetlesens instruktive forord, der han bl.a. setter Habermas’ skrift inn i norsk etisk debatt representert ved Berge Solberg (som har sørget for at det finnes en utmerket norsk hjemmeside for bioetisk debatt, www.bioethics.ntnu.no). Habermas’ egen tekst (oversatt av Lars Holm-Hansen og Øystein Skar) er imidlertid usedvanlig tung og fordrer til tross for sin korthet mye tid og tålmodighet av en uøvd leser. Boken er utvilsomt et vesentlig og gjennomtenkt bidrag til den etiske debatten rundt preimplantasjonsdiagnostikk, men jeg kan likevel ikke anbefale den til leger som ikke er vant med å lese filosofi. På den annen side skulle jeg nok ønske at de som raskt velger side i debatten – enten ut fra et konservativt religiøst standpunkt eller et teknologioptimistisk perspektiv – tok seg tid til boken og de tanker den vekker.
