For ordens skyld – det er ikke undertegnede som kommenterer artikkelen til Paul og medarbeidere (1) i Tidsskriftet nr. 10/2004, men referenten Michael Bretthauer. Trolig fordi vi arbeider ved samme avdeling utesket han i den forbindelse mitt syn på bruk av aminoglykosider ved empirisk behandling av formodet bakteriell sepsis hos antatt immunkompetente pasienter. De to siste setningene i innlegget står for mitt syn på dette. Det er en oppfatning jeg har ervervet gjennom flere tiårs arbeid med slike pasienter, og ikke noe som primært baserer seg på denne ene artikkelen.
Aminoglykosider er toksiske i Norge – som i resten av verden. Enhver alvorlig syk sepsispasient står i fare for å utvikle nyresvikt. Det er prognostisk noe av det verste som kan skje (2). Det er ingen tvil om at aminoglykosider øker faren for denne komplikasjonen, og det er etter mitt syn grunn god nok til å unngå bruk av disse midlene i denne situasjonen når det ikke medisinsk sett er absolutt nødvendig. Som Erik Øie & Aira Bucher påpeker har vi alternative midler som er minst like effektive. At vi har en relativt gunstig situasjon med hensyn til bakteriell resistens i norske sykehus, øker faktisk utvalget av effektive alternativer til penicillin/aminoglykosid.
Sepsispasienter som er i sjokk eller har tegn på begynnende sjokkutvikling, utgjør uansett ikke noe stort antall ved noen norsk sykehusavdeling, og det er ikke dokumentert at man øker resistensproblematikken i sykehus om man anvender bredspektrede betalaktamer i den situasjonen. Ukritisk og ofte unødig langvarig bruk i andre situasjoner kan trolig være et større problem. Ved Rikshospitalet har vi over de siste to dekader forlatt den rutinemessige bruk av penicillin/aminoglykosid til denne type pasienter, og vi kan faktisk dokumentere at vår resistenssituasjon for kliniske bakterieisolater ikke har endret seg på noen foruroligende måte. Hos pasienter med nøytropeni og feber anvender vi fortsatt penicillin/gentamycin, men dette er i all hovedsak pasienter som er sirkulatorisk stabile og har normal nyrefunksjon. Erfaringen har vært at de som regel tåler denne behandlingen godt.
