Foreldres syn på bruk av antibiotika hos barn

Materiale og metode

Undersøkelsen ble gjennomført vinteren 2000 i 22 barnehager i Oslo og Akershus, og metoden er beskrevet tidligere (1, 2). Infeksjoner siste året og antibiotikabehandling siste året og totalt i barnets levetid ble kartlagt ved å spørre foreldrene. Studien ble vinklet mot sosiale forhold som forsørgeransvar, arbeidssituasjon, arbeidsgivers/kollegers holdning til fravær grunnet syke barn, avlastning ved barns sykdom og foreldrenes syn på antibiotikabruk hos barna. Vi spurte om forholdet til lege, kjennskap til infeksjoner der antibiotika ikke har effekt og eventuelle ulemper ved bruk av antibiotika. Foreldrene ble også spurt om sitt syn på barnehagens holdning til syke barn. Av 51 spørsmål handlet 27 om foreldrenes motiver, oppfatninger og kunnskaper i forhold til bruk av antibiotika hos barn (1, 2).

Utvalget ble stratifisert og randomisert som beskrevet tidligere (1, 2). Kriterier for deltakelse var barnehager med 30 eller flere barn i alderen 1–5 år. Deltakelse i undersøkelsen var frivillig, og spørsmålene ble besvart anonymt.

Materialet er tidligere beskrevet (1, 2). Av 1 126 foreldre svarte 563 (50 %), derav 90 % kvinner og 11 % med innvandrerbakgrunn. Foreldre med full stilling utgjorde 61 %, 25 % var deltidsansatte og 14 % var hjemmearbeidende. Over halvparten (58 %) av respondentene hadde høyskole- eller universitetsutdanning, og gjennomsnittsalderen var 35 år. Av de 563 barna som undersøkelsen omfatter, var 65 % blitt behandlet med antibiotika siste 12 måneder (1 121 behandlinger), mens 79 % av barna var behandlet i løpet av sin levetid (1 693 behandlinger) (1, 2).

Resultater

Diskusjon

Tiltaksplan mot antibiotikaresistens 2000 – 04 skisserer blant annet innsatsområder for bedret kommunikasjon med publikum og da primært småbarnsforeldre (7). Denne studien kartlegger faktorer ved småbarnsforeldres situasjon som kan påvirke forbruket. Leger oppgir at de ofte føler seg presset av foreldre til å gi antibiotika, men få internasjonale studier går inn på foreldres synspunkter på bruk av antibiotika (6, 8 – 11).

Utvalgets representativitet og metodekritikk er diskutert tidligere (2). Lav svarprosent gjør utvalget mindre relevant som tilfeldig utvalg. Foreldre med høyere utdanning var overrepresentert, og det kan ikke trekkes slutninger om hvordan større deltakelse og annerledes fordeling ville innvirket på resultatene.

Småbarnsforeldre har kunnskap om når det er nødvendig å gi antibiotika til barn med infeksjoner, og 50 % visste om infeksjoner der antibiotika manglet effekt. Over 80 % kjente til ulemper ved bruk av antibiotika, og mer enn 80 % ville ikke gi antibiotika dersom det ikke var helt nødvendig. Likevel har vi tidligere vist at 80 % av dem som kontaktet lege, fikk antibiotika. Dette tyder på for høyt forbruk (2). Teori og praksis synes her forskjellig. Foreldrenes svar behøver ikke nødvendigvis være pålitelig uttrykk for reell holdning, men kan være det som antas å være «riktig». Holdninger predikerer ikke alltid atferd, og situasjonen kan fortone seg annerledes for foreldre med barn som er mye syke enn for foreldre med barn som sjelden er syke. Høyt antibiotikaforbruk kan også bety at leger ikke tar hensyn til, eller ikke oppdager foreldres holdninger, men kan også tolkes dit hen at disse ikke kommer til uttrykk i konsultasjonen (12).

Når nesten alle foreldrene vil fullføre antibiotikakuren og kun 4 % oppgir at de kan tenke seg å bruke antibiotika uten først å kontakte lege, kan dette tolkes slik at norske foreldre er disiplinerte i forhold til å følge retningslinjer. Det kan skyldes at man i Norge har en restriktiv antibiotikapolitikk. Vår undersøkelse viser også at norske foreldre er godt orienterte om ulemper ved bruk av slike medikamenter. Over halvparten av foreldrene kjenner til resistensutvikling, men det er grunn til å anta at det foreligger noen misforståelser om at det er barnet som blir «resistent» i stedet for bakterien.

Liten forståelse fra arbeidsgiver og kolleger synes å medvirke til høyt forbruk av antibiotika hos barnehagebarn. Det å ha sykt barn er problematisk for yrkesaktive foreldre, og det oppstår ofte en interessekonflikt mellom foreldrerollen og arbeidstakerrollen i slike situasjoner. Det faktum at halvparten av foreldrene ønsker seg bedre mulighet til å være hjemme med syke barn, viser også at dette er et problem. I et utvalg av svenske småbarnsforeldre hadde 31 % aleneforeldre og 24 % gifte/samboende foreldre problemer ved barns sykdom. Dette viser en undersøkelse foretatt av svensk tjenestemannsforbund våren 2003 (13). Våre funn viser at 7 % av foreldrene opplever dette som et stort dilemma. Ønske om antibiotika for at barnet skal komme raskere tilbake til barnehage og ønske om behandling grunngitt i egen arbeidssituasjon, synes å understøtte dette. Når 16 % vektlegger redusert smittefare, kan det også tyde på at foreldre ønsker barnet tilbake til barnehage snarest mulig. Aleneforeldre er de som føler dette sterkest også i vår undersøkelse, noe som underbygges av funn som viser høyere forbruk hos barn med enslige foreldre. Dersom funnene er representative på landsbasis, utgjør syke barn et betydelig problem for mange foreldre i deres arbeidssituasjon.

Eneforsørgere har krav på 20 dagers sykepermisjon med barn, noe som kan ha store konsekvenser for arbeidsgiver. Over 25 % av barna i Oslo-barnehagene har sykefravær over ti dager i året (2). Foreldrenes fravær fra arbeid innebærer betydelige kostnader for samfunnet. En undersøkelse gjort av Arbeidsforskningsinstituttet i 2002 viser at hvert femte sykefravær skyldes syke barn, og hver fraværsdag koster bedriften 2 000 – 3 000 kroner (14). Økonomiske faktorer kan forklare press på leger for å få antibiotika, og legen kan lett finne det best å gi antibiotika ut fra rådende omstendigheter selv om det medisinsk sett ikke er behov for det (6, 8 – 10).

Antibiotikabehandling kan få foreldre til å føle det mer legitimt eller berettiget overfor arbeidsgiver og kolleger å være hjemme med sykt barn (15). Respondentene i undersøkelsen er hovedsakelig kvinner. I hvilken grad menn opplever det samme, kan vi ikke si noe om da for få fedre er representert til å kunne trekke slutninger.

Aleneforeldre har i større grad pårørende som bidrar med tilsyn når barn er syke. En grunn til det kan være at de bevisst velger å bo i nærheten av familie både for sin egen og for barnets skyld. Det er også mulig at familie ser det mer som en plikt eller nødvendighet å tre støttende til. Det å ha støtteapparat ved barns sykdom viser seg her å ha direkte innvirkning i form av mindre bruk av antibiotika.

Konklusjon

Nesten alle barnehagebarn får infeksjoner, og av disse får 65 % antibiotika hvert år. Foreldres livssituasjon og holdninger til antibiotika påvirker forbruket, og holdninger påvirkes av alder, utdanning og kunnskaper om antibiotika. Negativ innstilling hos arbeidsgivere og kolleger medvirker til økt forbruk, mens hjelp fra pårørende bidrar til lavere forbruk. En av seks foreldre sender syke barn i barnehage, og 57 % av barna går i barnehage under behandling. Dette indikerer en presset arbeidssituasjon med begrenset fraværs- og avlastningsmulighet for foreldre. Småbarnsforeldrene synes å være for en moderat bruk av antibiotika, men forbruket i praksis synes større enn holdninger tilsier. Det skyldes delvis forhold som er kartlagt her og delvis andre forhold, som for eksempel legens innstilling. Bedre tilrettelegging av småbarnsforeldres arbeidssituasjon ville være av stor betydning for mange. Dersom syke barn fikk være hjemme, ville både smittepress og bruk av antibiotika reduseres.