Ny helseklassifikasjon

Den norske versjonen av internasjonal klassifikasjon av funksjon, funksjonshemning og helse (ICF) ble lansert på en konferanse i regi av Sosial- og helsedirektoratet i januar 2004. Det er blitt laget et innførings- og opplæringsprogram, og i løpet av høsten vil det bli gjennomført 1 – 2 dagers konferanser i alle helseregionene.

ICF tilhører WHO-FIC (WHO Family of International Classifications) og ble godkjent til internasjonal bruk på en generalforsamling i Verdens helseorganisasjon i 2001. Et slikt vedtak forplikter også Norge som medlemsland til å ta i bruk en nasjonal utgave av klassifikasjonen. Mens ICD klassifiserer en helsetilstand i forhold til etiologi, diagnose og behandling, søker ICF å beskrive menneskets helsetilstand i form av funksjon og funksjonshemning, både i forhold til kroppsstruktur og funksjon, men også i forhold til dagliglivets aktivitet og deltakelse i en sosial sammenheng. Hensikten med den nye klassifikasjonen er ikke å erstatte ICD; tvert imot vil de to kunne utfylle hverandre. Det foreligger en viss overlapping mellom de to klassifikasjonssystemene i klassifisering av kroppsstrukturer og funksjon, men mens ICD nytter disse som ledd i diagnostisk forståelse av helsesituasjonen, vil ICF beskrive hvilke konsekvenser denne vil ha for funksjon og funksjonshemning.

ICF er en videreutvikling og omarbeiding av den tidligere testversjonen ICIDH, som ble lansert i 1980. Det er et meget omfattende arbeid som ligger til grunn for den nye helseklassifikasjonen med bred internasjonal deltakelse og ikke minst med sterk påvirkning fra de store handikapmiljøene. ICF er fortsatt uferdig på mange måter, og det viktigste bidraget er kanskje ideologisk og begrepsmessig. I en rehabiliteringsfase vil ofte betydningen av diagnose og patologi bli tonet ned, og ICF vektlegger da også dagliglivets aktiviteter og sosial deltakelse.

Verdens helseorganisasjon har levert et teoretisk rammeverktøy, ennå uferdig og uprøvd for klinisk virksomhet. Nå er det opp til rehabiliteringsmiljøene å bidra med sitt for at dette teoretiske verktøyet kan få en praktisk anvendelse. Behovet for et slikt verktøy er udiskutabelt. Bruksområdene vil være klinisk virksomhet, statistikk, forskning og sosialpolitikk.