Vi gir Jens-Gustav Iversen langt på vei rett i hans betraktninger og respekterer hans valg. En godt gjennomført livsstilsintervensjon med de kjente elementer Iversen nevner, naturligvis også uten røyking, har vist å matche medikamentell behandling (1 – 3) og må alltid tilstrebes. Fra den kliniske hverdag erfarer vi imidlertid stadig at det bare er noen få som greier å holde en omhyggelig og konsekvent livsstil. Våre omgivelser legger heller ikke opp til dette i tilstrekkelig grad. Under 5 % av den globale befolkning har gjennom sitt levesett et nivå av totalkolesterol på 3,5 mmol/l eller lavere, systolisk blodtrykk på 110 mm Hg eller lavere, en kroppsmasseindeks på ca. 20 kg/m² og høy fysisk aktivitet – faktorer som er en forutsetning for lav forekomst av aterosklerotisk sykdom (4).
Den absolutte risikoreduksjon ved bruk av statin hos hypertonikere med tilleggsfaktorer kan synes beskjeden. Likevel betyr Iversens regnestykke at etter ti år vil man i en gruppe på 100 000 hypertonikere som får atorvastatin, ha 6 000 færre pasienter med hjerte- og karsykdom sammenliknet med 100 000 uten statin, men ellers samme behandling. Det synes vi er en stor nok forskjell til at statinbehandling kan forsvares hos målgruppen.
Iversens beskrivelse av egen risikoprofil er mangelfull. Blodtrykks- og blodsukkernivå, lipidprofil inkludert HDL-kolesterolmåling, samt familiebelastning for kardiovaskulær sykdom er sentrale og godt dokumenterte risikofaktorer. Ni av ti tilfeller av koronarsykdom kan i dag forklares av kjente faktorer (5). Med individuell risikokartlegging, gjerne over tid, hvor både lege og pasient viser engasjement og ansvar, er behandlingsstrategi og behandlingsmål lettere å fastsette. Derved vil en eventuell medikamentell intervensjon også kunne gi større uttelling enn det studiene hittil forteller oss, både når det gjelder livskvalitet og overlevelse.
