Fibromyalgi – effekt av fysisk trening

Trening med ergometersykkel, gange, jogging, styrke, m.m.

Studien av McCain og medarbeidere (14) var den første randomiserte, kontrollerte studien med fokus på kardiovaskulær effekt på fibromyalgipasienter. Det ble registrert økt aerob kapasitet og bedring av ømme punkter i treningsgruppen, men ikke i kontrollgruppen.

Studien til Martin og medarbeidere (15) benyttet treningsformene gange, styrketrening og «stretching». Begrepet brukes om en langvarig tøyning som er en spesiell form for statisk arbeid. Det ble brukt et universalt gymnastikkprogram for styrketrening. Også her var det en bedring i antall ømme punkter, grad av ømhet og aerob kapasitet i forhold til avspenningsgruppen. Det var ingen bedring med henblikk på forstyrret søvn. Treningsgruppen var mer trett. De klaget også i større grad over en viss økning i muskelsmerte og stivhet da de startet fysisk trening enn kontrollgruppen. Det ble ikke registrert signifikant forandring i muskelstyrke og utholdenhet.

Verstappen og medarbeidere (16) konkluderte i sin studie med at gruppetreningsprogrammet med lav intensitet ikke økte aerob kapasitet. Dette er forsøkt forklart ved at treningsintensiteten muligens var for lav (115 – 145 hjerteslag per minutt) til å medføre treningseffekt. Imidlertid opplevde de fleste av dem som trente fordeler av programmet både fysisk og sosialt og fortsatte derfor på eget initiativ etterpå.

En nyere studie av Meiworm og medarbeidere (17), viste også bedret aerob utholdenhet, reduksjon av ømme punkter og mindre smerteopplevelse i forhold til sedat kontrollgruppe.

Styrketreningsdataene til Häkkinen og medarbeidere (18) viste at kvinner med fibromyalgi økte sin maksimale og eksplosive styrke og elektromyogram på lik linje med kvinnelige sunne kontrollpersoner og forbedring i forhold til kontrollgruppen. Videre viste progressiv styrketrening umiddelbare goder på subjektivt opplevd tretthet, depresjon og nakkesmerter for eksperimentgruppen.

Studien til Jones og medarbeidere (19) undersøkte virkningen av et muskelstyrkeprogram sammenliknet med stretching. 12 muskelgrupper ble styrket. Studien var ikke i stand til å vise signifikant forskjell mellom gruppene. Årsaken til dette var muligens at stretchinggruppen fungerte mer som en lett treningsgruppe enn en sedat kontrollgruppe.

Aerobics og dans

van Santen og medarbeidere undersøkte effekten av høy og lav intensitetstrening (20). Høy intensitetstrening fra McCains (14) protokoll ble kopiert og sammenliknet med lav intensitetstrening, som bestod bl.a. aerobic, dans, stretching, isometrisk styrketrening og avspenning. Hovedkonklusjonen av studien var at høy intensitetstrening bare førte til beskjeden økning av fysisk kapasitet. Det var heller ingen bedring i psykologisk status og generell helse.

Studien til Richards & Scott (21) konkluderte med at foreskrevet gradert aerob trening er en enkel, billig og lett tilgjengelig behandling av fibromyalgi. Etter tre måneder var det signifikant flere deltakere som vurderte seg selv som mye eller veldig mye bedre. 35 % av dem som trente rapporterte bedret helse sammenliknet med 18 % i avspenningsgruppen. Etter ett år var antall ømme punkter redusert i begge grupper.

Schachter og medarbeidere undersøkte effekten av et kort og et langt lavdosert hjemme-, video- og progresjonsbasert aerobicprogram (22). Begge programmene progredierte fra en daglig varighet på ti til 30 minutter og fra tre til fem ganger per uke. Konklusjonen var at progresjonsbasert trening av tidligere sedate kvinner viste minimal bedring av fibromyalgisymptomer eller fysisk funksjon.

Kombinerte treningsformer

I flere studier har man sett på fysisk trening i kombinasjon med ulike programmer med opplæring og/eller kognitiv atferdsterapi. I en studie av Burckhardt og medarbeidere (4) ble pasientene delt i én gruppe som bare fikk opplæring i mestringsstrategier, og èn gruppe som i tillegg fikk fysisk trening. Begge gruppene opplevde bedre livskvalitet og mestringsforventning. Langtidsoppfølgingen av 67 behandlede pasienter viste signifikante positive endringer på Fibromyalgia Impact Questionnaire (FIQ) for gruppen som drev fysisk aktivitet i tillegg til opplæring.

I studien av Wigers og medarbeidere (23) ble det benyttet en gruppe som hadde aerobics, en gruppe med stressregime og en med vanlig behandling for å se på kort- og langtidseffekt. Korttidseffekten for både aerobicgruppen og stressregimegruppen var mindre smerte, redusert antall ømme punkter og økt aerob kapasitet i forhold til gruppen som mottok vanlig behandling. Aerobics var generelt den mest effektive behandling. Etter fire års oppfølging var det ingen gruppeforskjeller. For aerobic skyldtes dette problemer med etterlevelse.

Buckelew og medarbeidere inkluderte i sin studie en gruppe med kognitiv avspenning, en med fysisk trening og en tredje med fysisk trening kombinert med avspenning (24). Resultatene viste at alle behandlingsgrupper hadde en bedret mestringsforventning og et redusert antall ømme punkter. Gruppene med fysisk trening og fysisk trening i kombinasjon med kognitiv avspenning viste beskjeden bedring i fysiske aktivitetsmål. Etter to års oppfølging hadde gruppen med fysisk trening i kombinasjon med kognitiv avspenning best vedlikeholdt treningen. Studien indikerer at treningsprogram med lav til moderat intensitet kan resultere i fysisk bedring uten å øke smerten hos fibromyalgipasienter. Denne typen trening gav også lavere frafall enn hos dem med mer intensiv treningsprogresjon (15).

Gowans og medarbeidere (25) benyttet fysisk aktivitet i basseng samt opplæring i riktig trening, daglig aktiviteter, søvn, avslapping, medisinering, ernæring og psykososiale mestringsstrategier. Studien viste at kortidstrening og opplæring gav øyeblikkelig effekt på fysiske funksjoner (sett ved seks minutters gåtest), bedret følelse av velvære, redusert tretthetsnivå og bedret mestringsforventning. Disse effektene var opprettholdt etter tre måneder. Tretthet og kunnskap om opplæringsprogrammet var tapt ved seks måneders oppfølging.

I sin studie av kombinerte treningsformer tar Ramsey og medarbeidere (26) for seg overvåket versus ikke-overvåket aerobic. Resultatet av et overvåket aerobicprogram (dvs. 12 timer med fysioterapeut og skriftlige henvisninger ved hjemmebruk) viste ingen fordeler når det gjaldt smerte i forhold til et ikke-overvåket hjemmeprogram med bare én times forevisning av fysioterapeut. Opplevd velvære økte og angsten ble redusert i treningsgruppen. Etter et år var reduksjon i depresjon den eneste bedringen som kunne spores. Det var ingen reduksjon av smerte, heller ikke økt styrke.

Studien av Mannerkorpi og medarbeidere bestod av trening i oppvarmet basseng kombinert med et opplæringsprogram (27). Opplæringen fokuserte på mestringsstrategier, oppmuntring til fysisk aktivitet, takling av fibromyalgisymptomer, forklaringsteorier for kronisk smerte, metoder for fysisk trening og avspenning. Det var bedre resultat for treningsgruppen når det gjaldt spørsmål om fibromyalgisymptomer, resultat på seks minutters gåtest, fysisk funksjonsevne, angst, gripestyrke, generell helse, sosial fungering, smerte, depresjon og livskvalitet.

En nyere studie av Mannerkorpi og medarbeidere (28) er en oppfølging av den foregående studien (27). Konklusjonen var at bedring av symptomer, fysisk og sosial funksjon ble funnet seks og 24 måneder etter at programmet var avsluttet.

En annen studie av van Santen og medarbeidere (29) konkluderte med at trening, biofeedbacktrening eller opplæring ikke gav noen bedring i smerte eller i de andre effektmålene sammenliknet med kontrollgruppen. Studiens negative resultat står i kontrast til studien til McCain og medarbeidere (14).

Treningsformer

En gjennomgang av studiene viser at de fleste evaluerer effektene av overvåket aerob trening der det benyttes forskjellige treningsmetoder som inkluderer ergometersykling, jogging, tredemølle- og utendørs gåprogram og aerobicdans. Noen studier evaluerer hele aerobicprogrammer som består av aerobic, styrke, utholdenhet, koordinasjon, balanse og bevegelighetstrening. Et par av studiene har fokusert på trening i temperert basseng eller styrketrening. I tillegg er det studier med trening i kombinasjon med opplæring og/eller kognitiv atferdsterapi.

Det kan se ut som om det er få programmer med ren styrketrening for pasienter med fibromyalgi. Noe av årsaken kan være smertene de har i muskulatur. Treningsformer med styrketrening viser stort sett til gymnastikkprogram med utholdende dynamisk og isokinetisk styrketrening, dvs. innlagte styrkeøvelser som inkluderer bøyere og strekkere i armer, bein, mage og rygg i tillegg til rotatorer i skuldrer. Styrke- og bevegelighetstrening inngår gjerne som deler av et treningsprogram for aerob utholdenhet. De få studiene med styrketrening har vist bedring av styrke og funksjon med liten eller ingen akutt forverring av symptomer. Imidlertid indikerer styrketreningsdataene til Häkkinen og medarbeidere (18) at treningsevnen til det nevromuskulære systemet hos kvinner med fibromyalgi og friske kvinner er sammenliknbare. Disse resultatene støtter forståelsen for at fibromyalgi heller har et sentralt enn et perifert eller muskulært utgangspunkt.

Treningsformer for bevegelighet inkluderer programmer med stretching og avspenning. Stretching er mye brukt på denne målgruppen i tillegg til avspenningsøvelser.

Belastning og utholdenhet

Belastningen i de ulike studiene varierer fra 1 – 3 ganger i uken, med varighet fra 25 minutter per gang til 90 minutter. Treningsperiodene strekker seg fra seks uker til seks måneder. Man benytter stort sett lavdosert trening med intensitet tilsvarende 50 – 70 % av maks hjertefrekvens korrigert for alder.

Det er behov for videre forskning for å bestemme passende intensitet, dose og frekvens av aerob trening for pasienter med ulik alvorlighet av symptomer og funksjon. Det blir viktig å begynne med en lav og komfortabel intensitet. Høyintensitetstrening bør man være varsom med, da den som regel fører til mer smerte (23, 29). Dette kan også trolig hjelpe på dårlig tilslutning og stort frafall som preger en del av studiene.

Effekter av fysisk trening

Det er vanskelig å sammenlikne intervensjonene, da treningsdesignene og metodene er ulike og ofte dårlig beskrevet, samtidig som utvalgene er små. Resultatene av studiene viser at hele aerobicprogrammer ikke er ensartede. Årsak til dette kan være flere, bl.a. varierende intensitet på treningsprogrammene, små utvalg, stort frafall, forskjell i effektvariabler, stor variasjon i symptomalvorlighet og psykososial helse.

Kombinerte treningsformer med opplæring bedret funksjon, symptomer, livskvalitet og mestringsforventning. Denne kombinerte treningsformen virker derfor å være mer effektiv enn bare trening alene. En nylig metaanalyse som summerte virkningene av aerobics fant positive effekter av fysisk trening på fysisk kapasitet og fibromyalgisymptomer (13). Generelt kan det sies at fysisk trening kan hjelpe, men den kurerer vanligvis ikke fibromyalgi.

Denne litteraturoversikten indikerer at til tross for aktivitetsinduserte smerter kan fibromyalgipasienter med trening bedre sin fysiske form målt i økt aerob kapasitet. Fysiske effekter inkluderer også økt muskulær utholdenhet. Studiene viser ingen vesentlig forbedring når det gjelder smerteopplevelse. Antall ømme punkter og myalgiske skåreverdier kan reduseres. Tretthet og søvn påvirkes i liten eller ingen grad. Det er også en viss bedring i funksjonsevne. Trening virker positivt inn på mestringsforventning, som er en viktig prediktor for smerte. Høyere mestringsforventning er assosiert med lavere verdier for selvrapportert smerte. Fysisk trening kan også gi en viss effekt på livskvalitet. Det kan ikke vises til konsistente funn angående spesifikk symptomlindring. Studiene viser at fysisk aktivitet gir begrenset smertelindring.

Trening normaliserer ikke dysfunksjoner knyttet til søvn, energimetabolisme, muskulær spenning og sentral smerteinhibisjon. Trening vil imidlertid kunne forebygge negative effekter av inaktivitet og påvirke den fysiske kapasiteten. Studiene erfarer en forverring av symptomene i starten på et fysisk aktivitetsprogram. Tilstanden reverseres gradvis ved regelmessig fysisk aktivitet (14, 23). Et misforhold mellom intensiteten på treningen kan imidlertid trigge nevroendokrine stressreaksjoner (30). Derfor vil trening som bekjemper dårlig fysisk form uten å utløse smerte bli en nøkkelkomponent i behandling av fibromyalgi (31, 32).

Mange studier viser stort frafall blant pasientene. Derfor er det viktig å huske at denne populasjonen er heterogen og at treningsopplegg bør være individualisert og basert på pasientens fysiske funksjon, alvorlighet av smerte, tretthet og toleranse for aktivitetsindusert smerte (33).