I en interessant kronikk i Tidsskriftet nr. 18/2004 drøfter Anne Line Bretteville-Jensen & Oddvar Kaarbøe pro et contra for innføring av innsatsstyrt finansiering (ISF) for psykiatrien (1). De påpeker at utviklingen de siste ti år viser lavere kostnadsvekst i psykiatrien enn i somatisk helsevesen til tross for mange viljeserklæringer om det motsatte og at innsatsstyrt finansiering vitterlig har medført høyere «somatisk» aktivitet. Konklusjonen er at selv om vanskelighetene med å definere brukbare kriterier er store, og selv om ingen andre land har lyktes med å implementere noe slikt, er det likevel tilrådelig å innføre innsatsstyrt finansiering også for psykiatrien. Dette vil bremse den notoriske forfordeling til somatikken som pågår og som de regionale helseforetakene i dag har ansvaret for.
Jeg har to spørsmål som jeg gjerne ser forfatterne drøfter nærmere. Det første gjelder prioritering. Forfatterne sier at i et ISF-system kan den som skal betale «aktivt bruke prismekanismen for å vri ressursene i en bestemt retning» (1). Slik har imidlertid helseministeren tydelig sagt fra om at det ikke skal være: Det er en gjenstridig misforståelse at en DRG-takst er en fullt ut kostnadsdekkende økonomisk størrelse. Innsatsstyrt finansiering er først og fremst et pengefordelingssystem for de regionale helseforetak, og «sykehusenes prioriteringer skal styres ut fra de regler og retningslinjer som pasientrettighetsloven og forskriftene sier, og ikke ut fra ISF-systemet», slik daværende helseminister Dagfinn Høybråten uttrykte det i Stortingets spørretime 26. mai i år. For å konkretisere, tenk følgende scenario: Myndighetene bestemmer at det skal satses på barnepsykiatri og setter de relevante DRG-takster til et raust nivå for at så skal skje. Teorien er at sykehusene tilpasser seg takstene av hensyn til sin budsjett- og kostnadskontroll. I et regionalt helseforetak som ligger klart på etterskudd på dette området, bør dette kunne virke flott. I et annet regionalt helseforetak der nettopp denne pasientgruppen er bra ivaretatt fra før, mens det skorter alvorlig på andre områder, for eksempel alderspsykiatri, kommer man derimot i en umulig situasjon, fordi det som her trengs fortoner seg dyrt å drive med. Dette dilemmaet illustrerer at helseministeren nok har rett.
Det andre spørsmålet gjelder den pågående psykiatriplanen der myndighetene stiller ekstra midler til rådighet i perioden 1999 – 2008. Denne satsingen er ikke nevnt i kronikken, og derfor er aktualiteten begrenset. Hvordan ser forfatterne at en slik prioritering av psykiatri kan fungere i et ISF-system?
