Retterstøl, Nils
Store tanker, urolige sinn – 21 psykiatriske portretter
504 s, ill. Oslo: Damm, 2004. Pris NOK 379
ISBN 82-496-0562-4
Allerede Aristoteles kommenterte det påfallende i at så mange kunstnere, poeter, filosofer og politikere var oversvømmet av svart galle – melancholia. Schopenhauer bemerket også sammenfallet av genialitet og galskap, og han ble en pioner innenfor sjangeren (psyko)patografi, en type biografi som særlig vektlegger medisinske forhold, fortrinnsvis hos berømtheter innen kunst, vitenskap og politikk. Disiplinen utfoldet seg fra 1840-årene av, men kom etter hvert i vanry blant kunstnere og kunst- og litteraturhistorikere pga. sin reduksjonisme, som ofte, i beste positivistiske tradisjon, desavuerte kunstverket som sådant. Dette ble fort vekk bortforklart som like «sykt» som opphavsmannen selv.
Retterstøls bok befinner seg for så vidt innen denne tradisjonen, men har overskredet nevnte primitive barnesykdommer og må med dette kunne sies å legitimere sjangeren, om så skulle være nødvendig. For kunstnernes vedkommende vil patografien bl.a. være en kilde til forståelse av kreativitet, for politikernes vedkommende til å la oss se maktens avveier, og dét kanskje som en evig aktuell advarsel (jf. kapitlet om Hitler). Forfatteren tar ikke mål av seg til å komme med en systematisk utforskning av det evig utfordrende spørsmål om samspillet psykisk lidelse–kreativitet, men berører det på forskjellig vis gjennom til dels omfattende biografiske presentasjoner av åtte statsledere samt 13 kunstnere og forfattere. De aller fleste av disse kommer fra Skandinavia og ble av sine omgivelser oftest oppfattet som psykisk avvikende. Boken henvender seg til de fleste opplyste mennesker, for ikke-medisinske lesere finnes et særskilt kapittel med psykiatriske termer og diagnoser.
Retterstøl fremviser en oppriktig og ydmyk tilnærming og respekt for kunstverket som sådant, karakteristisk er for eksempel sluttsatsen om Wergeland, som både får diagnosen syklotymi og (sannsynlig) manisk: «… hans geniale skapende evne, som nok ikke lar seg forklare gjennom psykiatriske vurderinger. Han var (…) en genial ånd som gjør sammenligning med alminnelig dødelige vanskelig.» Van Gogh drøftes inngående – bipolar lidelse, temporallapsepilepsi og absintdrikking er de mest gjengse forklaringer på sykdommen, men ingen psykiatrisk bestemmelse åpenbarer med sikkerhet noe avgjørende ved hans enestående form- og fargeverden. Tanke- og urovekkende er på sitt vis historien om danskenes statsminister Monrad, som uten tvil var manisk-depressiv og i kraft av en ukritisk sykdomsfase langt på vei ble skyld i at Danmark mistet mye av sitt territorium (2/5) etter krigen mot Preussen i 1846. Det er like fullt en styrke at forfatteren ikke ukritisk har kastet seg på de siste årenes bølge av fortolkning av nær sagt all kreativitet som betinget i affektive forstyrrelser.
Noen vakre fargeillustrasjoner, for eksempel av Van Gogh, hadde dette rikholdige, spennende og velskrevne verket fortjent.
