Har leger følelser?

Michael Balint og hans engelske allmennpraktiserende kolleger utviklet i 1950-årene en modell for kollegiale grupper der man sammen satte søkelyset på «vanskelige» pasienter og lege-pasient-forhold. Slike grupper drives fortsatt i en rekke land. Balint var nøye på at gruppene skulle konsentrere seg om lege-pasient-forholdet og ikke gå inn på legens privatliv, personlighet og følelser. Samtidig var han og hans ektefelle, Enid Balint, svært realistiske i forhold til hva som kan oppnås gjennom korte samtaler («six minutes with the patient»). I 1978 holdt Tom Main en minneforelesning over Balint. Han oppfordret Balint-bevegelsen til også å interessere seg for de følelser møtet med pasienten vekker hos legen og de mestringsmåter som disse automatisk setter i gang, på godt og vondt. Forfatterne av denne boken tok utfordringen på alvor og deltok i en Balint-gruppe med erfarne allmennpraktikerkolleger. Over en femårsperiode satte gruppen søkelys på nettopp følelser og mestringsmåter.

I boken skildres hvordan de utviklet en modell for å kunne snakke om egne følelser og traumer av relevans for yrket, og om hvordan de kunne gjenkjenne alarmsignaler som varslet at nå reagerte de slik at det bare gjorde vondt verre i forhold til pasientene. Dette var varselssignaler som bl.a. uro, irritabilitet, bekymring for tid, distansering, kjølighet, sinne, overdreven snillhet, overidentifisering, belæring eller generell rådgivning. De studerte også hvordan rammefaktorer som arbeidsrutiner, tid, kasteballsyndromet osv. påvirket deres følelser i forhold til pasientene. Forfatterne påpeker at medisinstudenter i altfor liten grad utsettes for følelsesmessige utfordringer samtidig som de får reflektert over eget mestringsmønster.

Boken er lettlest og kort, men det er en del gjentakelser. De mange illustrerende kliniske vignettene er gode. Forfatterne er velsignet nøkterne og later ikke som om det er lett å være lege eller lett å dele sine følelser. Den kan leses som inspirasjon for alle leger (og studenter) som ønsker å gjøre en bedre jobb også for de pasienter som de opplever som «vanskelige». Da er det nemlig ingen vei utenom å se på egne følelser og mestringsmåter.