Fekjær, Hans Olav
Rus
Bruk, motiver, skader, behandling, forebygging, historikk. 382 s, tab, ill. Oslo: Gyldendal, 2004. Pris NOK 398
ISBN 82-05-33007-7
Hans Olav Fekjær har skrevet Rus med formålet «å heve kunnskapsnivået og gjøre moderne forskningsresultater (om rusmidler) mer kjent», og han går gjennom felter som motiver for å bruke rusmidler, skadevirkningene av rusmidlene, ulike behandlingsstrategier og forebygging.
Dette bør bli et lære- og standardverk innen rusfeltet. Men Fekjær henvender seg også til allmennheten, og boken vil og bør kunne leses med interesse av mange, f.eks. lærere, politifolk, journalister og ikke minst besluttende politikere og premissleggende byråkrater på sentralt og lokalt plan.
Boken favner altså svært vidt. Den omhandler både alkohol, illegale rusmidler og i noen grad legemiddelavhengighet. Den presenterer en imponerende mengde forskningsresultater på 350 sider, og har i alt 339 litteraturhenvisninger og en rekke tabeller og figurer (enkelte av disse er noe upresise i tekstforklaringene, dette bør rettes opp til ev. senere opplag). Den inneholder til slutt noen tillegg med faktaopplysninger om de ulike rusmidler, om spilleavhengighet og om aktuelle lover og forskrifter. Nettopp fordi boken er så allsidig, oversiktlig og grundig, vil den etter mitt syn fungere godt som basisverk innen utdanning for faggruppene på rusfeltet, også for legene. Naturlig nok er ikke alt like grundig behandlet. Enkelte deler er glitrende skrevet, bl.a. den om psykososiale behandlingsmetoder og bolken om forebygging, der forfatteren bl.a. legger frem nye ideer om «grensesprengende» forebygging med vekt på realistisk rusopplysning fremfor avskrekkingspropaganda.
I avsnittet om motiver for rus presenterer han omfattende forskningsresultater som viser at brukernes opplevelse av rusmidlenes virkning i stor grad bygger på læring. Jeg synes han her presenterer lite av nyere nevrobiologisk forskning, som bl.a. utgjør deler av kunnskapsgrunnlaget for legemiddelassistert rehabilitering av opiatavhengige. Hans fremstilling av «avhengighet» blir kanskje litt ensidig psykososialt fundert. Dette er omdiskutert, men bakgrunnen for «sammensatte og kompliserte problemer» (som rusmiddelavhengighet) er jo gjerne nettopp sammensatt og komplisert.
Fekjær har klare meninger som til tider presenteres med polemisk snert. Dette er mer en styrke enn en svakhet, fordi han hele tiden henviser til kildene for sine vurderinger. I etterordet legger han etter mitt syn frem fornuftige vurderinger om hvordan skadevirkningene av rusmidler bør bekjempes. Han har et balansert og etter mitt syn et realistisk og fornuftig syn på forholdet mellom «(re)habilitering» og «skadereduksjon» når det gjelder tungt belastede stoffmisbrukere. Han mener behandling på individnivå – som er viktig for den enkelte lidende misbruker – ikke kan være noen hovedstrategi for å bekjempe det totale skadeomfang. Han mener de viktigste grep må tas på det politiske plan. Fekjærs idealsamfunn er nok det rusmiddelfrie samfunnet. Der vil nok ikke alle følge ham, men hans anvisninger for hvordan man kan begrense skadevirkningene blir ikke mindre aktuelle for det, selv om det ikke er politisk populært i dagens markedsliberale Norge.
