Karin Larsen, Britt
Danielsen, Tor Georg
Som kjærlighet, nesten
En bok om alkohol. 264 s. Oslo: Tiden Norsk Forlag, 2004. Pris NOK 289
ISBN 82-10-04936-4
Jeg har ikke vokst opp med en alkoholisert slektning eller venn i nærheten. På den annen side har jeg atskillig erfaring som terapeut, som administrator og som forsker på alkoholfeltet. Jeg antar at det er en av disse to egenskapene ved meg som gjør at jeg ikke helt tenner på denne boken.
Den er ikke lett å plassere i biblioteket. Skal den stå under forfatteren Brit Karin Larsen, under «biografier», under «fagbøker» eller under «dokumentarbøker»? Ifølge omslaget er dette «en forbløffende åpen og fordomsfri bok, som forsøker å trekke både de positive og de negative sidene ved alkoholen frem», og som «unndrar seg vedtatte forestillinger om rusen og alkoholikeren». Dette var ikke min opplevelse, snarere kunne jeg nikke rolig og gjenkjennende til det meste. Men jeg ser ikke bort fra at personer som ofte må ty til benektning og dagdrømmer som mestringsstrategier, det vil bl.a. si alkoholikere eller deres nærmeste, kan få aha-opplevelser ved å lese boken.
Konseptet er interessant. Medforfatter Tor Georg Danielsen, som har mange års erfaring både som alkoholavhengig og som klient i forskjellige behandlings- og støttetilbud, inkludert AA, bistår hovedforfatter Larsen i hennes omfattende og utrettelige jakt på alkoholsannheter. Dels får vi vite hva man kan få ut av visse utvalgte fagbøker eller fagfolk, dels hva forskjellige forfattere med mer eller mindre erkjente alkoholproblemer mener, og dels hva en rekke anonyme personer med eller uten alkoholproblemer mener. Selv om jeg synes det blir vel mange korte meldinger, vanker det et og annet gullkorn, for eksempel følgende uttalelse fra «Mann, 49 år»: «Det er to ting en alkoholiker må passe seg for: Å gruble over fortida og grue seg for framtida. For begge deler er ting han kan bruke som unnskyldning for å drikke.»
For meg blir boken altfor springende og anekdotisk. Som forsker savner jeg en viss systematisering og syntese av alle de forskjellige røstene som taler. Det er faktisk over 70 kapitler, små snutter med liten indre sammenheng.
Kanskje er det nettopp forfatternes hensikt at man skal bli usikker og spørrende? Kanskje er det slike som meg de egentlig henvender seg til, for at vi skal forstå at vi gjennom våre kliniske eller vitenskapelige briller ser en annen og mindre kaotisk virkelighet enn den som oppleves der ute? I så fall blir dette ikke tydelig nok.
Ett av kapitlene har samme tittel som boken, Som kjærlighet, nesten. Dette kapitlet synes jeg er uklart. Jeg er enig i at alkoholavhengighet kan sammenliknes med andre former for avhengighet, også avhengighet mellom to mennesker. Men da snakker vi om et tilfelle av folie à deux, og ikke om ekte kjærlighet. Men kanskje er det nettopp det forfatterne mener ved å legge til et avvæpnende «nesten»?
