Finn Wisløff har, som vanlig, rett. I små norske pasientmaterialer vil usikkerheten av statistiske grunner ofte bli så stor at tallene ikke kan brukes som pålitelig underlag for kvalitetsvurderinger og helsepolitiske beslutninger. Dette fremgår, som han skriver, av tallene og teksten i artikkelen. Når man tvinges til å kondensere sine meninger til en hovedbudskapsrute, blir nyansene fort borte.
Det er allikevel et tankekors at dagens ledere i helsevesenet i økende grad ser ut til å ville målstyre helsevesenet ved bruk av prosesskvalitetsindikatorer av typen «andel pasienter med mindre enn to døgn liggetid», «andel pasienter med dokumentert utdelt individuell behandlingsplan» etc. Vårt poeng er meget enkelt: Skal man vurdere kvalitet på helsevesen, må man måle hvordan det gikk med helsen til pasientene.
Vi rapporterer behandlingsresultater ved kreftsykdommer hvor de fleste pasientene dessverre dør av sykdommen til slutt, og hvor en vellykket behandling har som mål å forlenge pasientens levetid. Da er totaloverlevelse svært helserelevant, gir et høyt antall hendelser, og er dessuten svært robust mot feilkilder ved registrering.
Jeg deler Wisløffs skepsis til politikeres og helsebyråkraters omgang med tall med stor statistisk usikkerhet fordi vi er få her i landet. Vi kan ikke av den grunn slutte å evaluere og offentliggjøre våre behandlingsresultater, men må, som Wisløff påpeker, gjøre tolkingsbegrensningene klare. Vi bør etter mitt syn stadig understreke at helsevesenets hovedmål er å bedre pasientenes helse og insistere på å bli vurdert etter om vi klarer det.
