I Tidsskriftet nr. 19/2004 har Jens Hammerstrøm og medarbeidere en utmerket artikkel om høydosebehandling med stamcellestøtte i Midt-Norge. I et tiårsmateriale med 52 myelomatosepasienter fant de en median overlevelse på 6,8 år med et 95 % konfidensintervall 3,3 – 10,2 år. På bakgrunn av dette brede konfidensintervallet sier de at «kvalitetssammenlikninger mellom enkeltsykehus basert på små tall, slik helsemyndighetene nå legger opp til, er problematisk».
Dette er klok tale. Dessverre er det en tilsynelatende motsetning mellom denne konklusjonen og hovedbudskapsruten på artikkelens første side. Der står det at «kvalitetsvurdering av behandling bør gjøres med robuste kvalitetsindikatorer med små feilkilder og innlysende helserelevans, som total overlevelse og behandlingsrelatert død», og «vurdert med slike mål kan høydosebehandling med stamcellestøtte gis med tilfredsstillende kvalitet ved et regionsykehus med relativt lite pasientvolum». Det er nærliggende å oppfatte dette slik at totaloverlevelse likevel skal være en god kvalitetsindikator. For den enkelte pasient er overlevelse det mest relevante og robuste endepunkt. Hammerstrøm og medarbeidere har imidlertid med all ønskelig tydelighet vist at selv i et tiårsmateriale blir det for få pasienter med myelomatose til at totaloverlevelse kan brukes som kvalitetsindikator for et sykehus. Det er selvsagt betryggende at egne resultater er på høyde med andres. Men i det øyeblikk vi bruker resultater fra små pasientserier til å sammenlikne sykehus og eventuelt iverksette sanksjoner og tiltak, er vi på ville veier. Det ville være både statistisk forkastelig og helsepolitisk meningsløst.
