Myskja diagnostiserer oss som «moralpaternalister» og som tilhengere av et «moraldiktatur». Vi tror vel ikke vi er fullt så fæle. En av oss har annetsteds endog kritisert Kants antipaternalistiske, liberale filosofi for ikke i tilstrekkelig grad å respektere individuelle livsvalg (1).
Vi er enige i at en stat som tvang igjennom organdonasjon (obligatorisk donasjon) ville krenke den enkelte «som et formål i seg selv», men vil bestride at den komatøse tvinges ved elektiv ventilasjon. Det er etisk sett riktigst å anta at alle komatøse ville ha fulgt morallovens påbud om å hjelpe andre. For dersom vi ikke foretar oss noe som helst (Myskjas posisjon), vil vi anta det motsatte: At personen ville ha ignorert moralloven. Det stemmer dårlig med Kants beskrivelse av mennesket som et grunnleggende sett rasjonelt, moralsk vesen.
