Den viktigste målgruppen for artikkelen i Tidsskriftet nr. 16/2004 er leger i førstelinjetjenesten. De har ansvar for primærutredning og behandling av en stor gruppe pasienter med spiseforstyrrelser. Ifølge strategiplan mot spiseforstyrrelser, utgitt av Sosial- og helsedepartementet i mars 2000, har omkring 2 800 personer anorexia nervosa, 18 000 har bulimia nervosa og 27 000 overspisingslidelse. De fleste med anorexia nervosa og bulimia nervosa vil ha forstyrrelser i vitamin- og mineralstatus som lar seg korrigere med kosttilskudd og vanlig mat, men en del vil trenge ekstra tilførsel. Det foreligger omfattende dokumentasjon for eksistensen av et stort spekter av mangeltilstander hos personer med spiseforstyrrelser. Det vil etter min mening ikke være riktig ressursbruk å anbefale omfattende utredning med tanke på mangeltilstander som rutine dersom dette ikke forventes å medføre betydelige endringer i behandlingen. Den biokjemiske diagnostikken bør i størst mulig grad baseres på klinisk mistanke.
En del av pasientene med anorexia nervosa og enkelte med andre spiseforstyrrelser vil ha betydelig redusert inntak av fett, noen ganger i form av fettfobi. Dersom det foreligger klinisk mistanke om betydelig forstyrret fettinntak, bør pasienten utredes med tanke på mangel på fettløselige vitaminer, og det kan være aktuelt å gjøre kontrollmålinger for å se at pasienten oppnår akseptable serumnivåer for de klinisk mest aktuelle fettløselige vitaminene, f.eks. vitamin D. Av plasshensyn ble ikke dette tatt med i artikkelen. Dersom pasienten lider av ekstrem underernæring, slik vi ser blant sykehusinnlagte pasienter, vil det ofte være aktuelt med omfattende utredning for å kartlegge ernæringstilstanden. Rutinemessig utredning med tanke på avdekke mangel på vitaminene A, D, E og K, folat, vitamin B₆ og B12 og bestemmelse av homocystein og metylmalonsyre kan være aktuelt for slike pasienter. Men intensjonen med artikkelen var ikke å beskrive utredning og behandling ved de mest alvorlige underernæringstilstandene.
Ferritin er en klart bedre biomarkør for jernstatus enn hemoglobin. Dette anses som så kjent at nærmere omtale ikke er nødvendig.
I de fleste fagmiljøer bruker man fortsatt standardiserte regimer for tilførsel av vitaminer og mineraler. De siste årene har lettere tilgang på analyser med god sensitivitet og spesifisitet gitt bedre mulighet for diagnostikk og monitorering av en rekke spesifikke mangeltilstander. Det er etter min mening grunn til å tro at slik diagnostikk vil spille en stadig mer sentral rolle i utredning av denne pasientgruppen.
